Når de institusjonelle forberedelsene til EUs utvidelse må tas, kryper behovet for å sikre egne interesser fram på arenaen for fullt. Da minnes vi om at Frankrikes og Tysklands stormaktambisjoner ikke bare er historie.Det springende punktet denne gangen har vært om Tysklands folketallsovervekt, det finnes drøyt 20 millioner flere tyskere enn franskmenn i EU, skal få uttelling i EUs beslutningsfora. Dette er et spørsmål som får franskmennene til å se historiske spøkelser. To ganger i det forrige århundre fikk landet merke tyskernes økonomiske og militære overmakt. Derfor ble forløperen til EU, den europeiske kull— og stålunionen, i utgangspunktet unnfanget som et arrangement som skulle bringe fred mellom Tyskland og Frankrike en gang for alle.Utover mot århundrets slutt ble da også EUs videre utvikling støpt i samforstand langs aksen Paris-Bonn. Tysk og fransk enighet ble sett på som en forutsetning for EUs suksess. Med Tysklands gjenforening og planene om utvidelse av EU østover ble grunnlaget for den tysk-franske enigheten utfordret. Tyskland har økt sitt folketall betydelig fra hva som gjaldt i det tidligere Vest-Tyskland, mens en rekke land som historisk var sterkt preget av kulturell og geografisk nærhet til Tyskland ønsker å komme inn i EU-varmen.I Paris er det hele tiden blitt benektet at dette utgjorde noe problem for Frankrike eller for EU. Men under overflaten har bekymringen for tysk dominans vært til stede, en bekymring som altså ble luftet åpent i Nice. Den gamle franske frykten for et sterkt Tyskland er ikke så død som det er blitt forsøkt fremstilt.I denne omgangen var det antall kommisjonsmedlemmer og stemmestyrken i ministerrådet etter utvidelsen til 27 medlemmer som fikk det til å gå en kule varmt. I neste omgang kan det bli spørsmålet om det tyske språkets stilling som kommer til å skape gnisninger. I et fremtidig EU kan ikke alle språk brukes i like stor utstrekning som nå. Mange ønsker et EU der engelsk og fransk får en mer fremtredende plass, både som arbeidsspråk og som reléspråk som det tolkes gjennom til og fra de andre landenes språk.Det er ikke en utvikling Tyskland ønsker, og heller ikke de mange søkerlandene i øst der tysk språk står sterkt. Derfor kan det ventelig komme et oppgjør om språkspørsmålet ved neste korsvei. Fremtiden til den felles landbrukspolitikken er også et stort og ømtålig spørsmål som ikke er tilfredsstillende behandlet ennå. I begge disse sakene står Frankrike og Tyskland på hver sin side. Europeisk politikk har utviklet seg med sjumilsskritt etter krigen. Men det er ikke det samme som at alt er forandret.