Kampen om Farsund sykehus står i ettertid fram som et lærestykke i hvordan et lokalsamfunn evner å mobilisere mot sentralmyndighetene for en felles sak gjennom innbitt motstand og folkelig engasjement.Om det var en klok politisk strategi fra lokalsamfunnet Farsunds side i et mer langsiktig perspektiv med tanke på å bevare Farsund sykehus som et mer eller mindre fullverdig sykehus, er imidlertid et annet spørsmål. Dagens status for Farsund sykehus, som et mini-underbruk av Lister sykehus i Flekkefjord, er på mange måter et svar på dette spørsmålet.Alternativet til uforsonlig strid ville ha vært en konstruktiv dialog om hva som på begynnelsen av 90-tallet ville ha vært den nest-beste løsningen for Farsund sykehus. I så måte utviste mandalittene en større politisk kløkt. Også der ble planene om nedleggelse av Mandal sykehus møtt med et folkeopprør hvor befolkningen bokstavelig talt «slo ring» om sykehuset. Men etter hvert gikk man inn i en konstruktiv dialog om en fremtidig funksjon for lokalsykehuset.Det førte til at Mandal sykehus i dag er et selvstendig sykehus med hovedvekt på kirurgi. Og i de foreliggende planer er det forslag om at sykehuset skal rendyrkes som en ortopedisk avdeling under VAS. Mandal så mulighetene og tilpasset seg dem.I disse dager foreligger det et forslag til strategiplan for Lister sykehus, avdeling Farsund, hvor flere alternativer drøftes. Det mest spenstige forslaget er å kvitte seg med de nåværende sykehusbygninger og etablere et nytt senter for kronisk syke på Lista. Men også dette møtes med bastante reaksjoner fra nye og gamle sykehusaksjonister i Farsund. De vil heller bevare restene av sykehusaktivitetene enn å utnytte de mulighetene som byr seg for ny virksomhet. Sett i et lengre perspektiv tror vi Farsunds-aksjonistene igjen velger feil strategi.Om et drøyt halvår overtar staten ansvaret for sykehusene. Selv om det er kommet signaler fra helseministeren om at staten i første omgang ikke akter å foreta seg noe med sykehusstrukturen, vil vi tro at Farsund sykehus i sin nåværende skikkelse ligger svært utsatt til når den nye, statlige sykehusforvaltningen skal samordne virksomheter og funksjoner. Staten er ikke plaget av lokale og sentimentale følelser eller hensynet til gjenvalg til fylkestinget.Men dersom det nå legges føringer fra fylkeskommunen på en større snuoperasjon for helsevirksomheten i Farsund, vil man kunne håpe på at staten er villig til å kjøpe planene. Vi tror derfor at farsunderne vil stå seg på å gripe de muligheter for omstillinger de nå tilbys og anvende deres betydelige aksjonsenergi til å kjempe for disse planene. For de kommer heller ikke seilende på en fjøl, men vil kreve en betydelig politisk innsats for å la seg realisere.