I tillegg har man kjøpt et driftsopplegg som har vist seg å være urealistisk. Vågsbygdtunet fremstår i så måte som et avskrekkende eksempel på hvor galt det kan gå når en kommune uten erfaring med å konkurrere om oppdrag på et konkurranseutsatt marked, kaster seg inn i anbudskonkurranser. I dette tilfelle med kalkyler som viser seg ikke å holde. Saken er i all sin enkelhet den at Kristiansand kommune ved Vågsbygd Bydel leverte inn et tilbud på driften av sykehjemmet som lå 1,2 millioner kroner lavere enn nest laveste tilbud fra det private firmaet Norlandia Omsorg. Norlandia Omsorg har vunnet anbudskonkurranser om drift av sykehjem i flere norske kommuner i konkurranse med kommunale tilbydere. Det har skjedd etter at de enkelte kommunene har foretatt en grundig kvalitetssikring av tilbudene. Når det så viser seg at den kommunale driften av Vågsbygdtunet fører til en budsjettssprekk på 1,3 millioner kroner _ omtrent det samme beløp som skilte kommunens tilbud fra Norlandia Omsorgs tilbud _ må man stille seg spørsmål om hvilken kvalitetssikring helse— og sosialstyret i Kristiansand gjennomførte før politikerne tildelte kommunen oppdraget. Dernest må politikerne konfronteres med det faktum at i Norlandia Omsorgs tilbud lå det inne seks flere årsverk enn i kommunens tilbud, som lå under de normene som er anbefalt nasjonalt. Norlandias tilbud ville med andre ord ha gitt et bedre pleietilbud til pasientene. Men det valgte Kristiansandspolitikerne bevisst bort. Bare av den grunn fortjener de all den kritikk som nå rettes mot dem fra aksjonen «Bedre sykehjem». For resultatet av Vågsbygdtun-miséren er at de pleietrengende har fått det dårligste pleietilbudet til samme pris som de kunne ha fått det beste. Og prisen _ regningen _ den må Kristiansands innbyggere betale. For budsjettsprekken får ikke andre konsekvenser enn at den med et enkelt grep veltes over i kommuneregnskapet. Et privat selskap måtte ha tatt overskridelsen på sin kappe. De lærdommer Kristiansand og andre kommuner bør trekke av denne historien er at kommunene er dårlig rustet til å levere realistiske tilbud i en konkurransesituasjon på det åpne marked. Institusjoner som har levd en skjermet tilværelse hvor budsjettoverskridelser har hørt til dagens orden og har kunnet skje uten konsekvenser, har dårlige forutsetninger for å beregne reelle kostnader. Det er derfor mye som taler for at kommunen bør overlate til private å konkurrere om denne type oppdrag. Kommunens rolle vil da være å sette en standard for kvaliteten og driften av sykehjem og å se til at standarden følges.