Regjeringsskiftet i vår bidro til å føre Arbeiderpartiet tilbake til begivenhetenes sentrum på en måte som må gi partiledelsen svært blandede følelser. Det går nå knapt en dag uten at to eller flere av partiets tungvektere ryker i tottene på hverandre, og da ikke om bagateller, men om spørsmål som angår partiets identitet og fremtid.Tilsvarende i Fremskrittspartiet. Det stormer sentralt og det stormer i lokallagene. Nominasjonsstrid og ideologiske oppgjør flyter sammen til en smørje som vi ikke kan se at partiformann Carl I. Hagen har særlig gode sjanser til å få omdannet til noe som ligner på normaliserte forhold.Velgernes reaksjoner på alt dette er interessant. Mens Arbeiderpartiet sliter med oppslutningen, går det så det suser for Fremskrittspartiet. Dermed er det ikke mulig å lese ut noen konklusjon om at partibråk i seg selv skader et parti. Det går f.eks. ikke dårligere for Arbeiderpartiet nå enn det gjorde da Thorbjørn Jagland holdt tømmene alene. Og ser vi til de partiene der roen hersker, sliter de alle med dagsformen. Hverken Høyre, sentrumspartiene eller SV er i stand til å skape oppmerksomhet om det de holder på med. Og begeistringen for prosjektene deres er milevidt unna.Det er ikke til å komme forbi at det er Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet som rommer de mest interessante politiske verkstedene i Norge akkurat nå, og det er i spenningsfeltet mellom disse to partiene at landets fremtidige kurs stakes ut, i hvert fall hva innenrikspolitikken angår. Carl I. Hagen og hans uensartede storingsgruppe vinner nok aldri regjeringsmakten, men det er ikke det samme som at de ikke har makt. Fremskrittspartiet har på avgjørende områder overtatt Høyres plass som det viktigste ideologiske korrektiv til høyre for Arbeiderpartiet.Det dynamiske ved situasjonen i disse store partiene er lett å glemme når status gjøres opp. Det er selvfølgelig både iøyenfallende og patetisk når partieier Hagen innbiller seg at han kan detaljstyre Fremskrittspartiet fra bassengkanten i Spania. Det er også mye godt stoff i Stoltenbergs manglende forankring hos sjersjantskiktet i Arbeiderpartiet for sine mange moderniseringsutspill.Men de åpenbare problemene de to partiene sliter med, må ikke skygge for det faktum at det er i de samme partiene de viktigste ideologiske debattene finner sted. Det verste for en politiker og for et parti er vindstille. Derfor håper Senterpartiet at EU-saken igjen blir valgkamptema om ett år. Hva Høyre håper på, er verre å finne ut av. For å sitere Gro Harlem Brundtland fra noen år tilbake: — Dere husker vel Høyre?