Forente Nasjoner er unikt, både i kraft av å være en organisasjon der tilnærmet alle verdens land, 192, er medlemmer, men også i kraft av at organisasjonen dekker alle aspekter i samfunnsutviklingen. Å hindre krig er viktig, men like sterkt er fokuset på å sikre sosial og økonomisk utvikling og sikre at menneskerettighetene blir oppfylt i alle FNs medlemsland.

Den største utfordringen i 2009 vil utvilsomt bli å skape enighet på klimatoppmøtet i København om videre prosesser som er omfattende nok til å redusere den globale oppvarmingen. Det har vært arbeidet til FNs klimapanel, IPCC, som har vist verden behovet for å redusere utslipp av farlige klimagasser.

Det er nettopp FNs rolle som verdens eneste reelle globale møteplass som gir organisasjonen dens legitimitet. Rollen som global møteplass fører naturlig nok til at medlemslandene gjentatte ganger ligger i bitter strid med hverandre i FN, både i Generalforsamlingen, i Sikkerhetsrådet og i det nylig opprettede Menneskerettighetsrådet.

Konfliktene mellom medlemslandene kan imidlertid ikke karakteriseres som en svakhet ved organisasjonen i seg selv – snarere tvert imot. FN gir alle verdens land en stemme, og det bør ikke være vanskelig å forstå hvorfor arbeidet i organisasjonen ofte preges av mer langvarige prosesser enn en ideelt sett kunne ønske seg. At land som Norge er grunnleggende uenig med, har like stor rett som oss i å hevde sin mening, bør også være selvsagt.

«Det er bedre å snakke og snakke, enn å krige og krige,» skal Winston Churchill ha uttalt etter et av de første møtene i Generalforsamlingen. Det er også han som skal være opphavsmannen til uttrykket: «FN ble ikke laget for å få oss til himmelen, men for å unngå at verden går til helvete.» En påstand det kan være godt å ha i mente når en skal vurdere suksessen av FNs arbeid.

2009 er FNs år for forsoning. Det var Generalforsamlingen som ønsket å fokusere på dette temaet, for å bedre forutsetningen for å skape en bærekraftig fred i områder som har vært preget av konflikt. Men hva er forsoning, og hvordan legges grunnlaget for at forsoning skal skje?

Forsoning i politisk forstand er et relativt moderne begrep sett i historisk perspektiv. Oppgjøret etter 2. verdenskrig hadde fokus på at de som hadde deltatt i krigsforbrytelser måtte få sin straff. Å skulle forsones var ikke temaet den gang. Nürnberg— og Tokyo-tribunalene dannet et grunnlag for straffeforfølging og satte en standard for internasjonalt ansvar for respekt for menneskerettigheter. Et minimum av straffeoppgjør og soning etter alvorlige overgrep vil mange mene er en forutsetning for at forsoningsprosesser mellom motstandere i væpnede konflikter kan finne sted.

Når en snakker om forsoning i et større perspektiv, vil mange forbinde det med Biskop Tutu som kalte til forsoning i Sør-Afrika etter at det var slutt på apartheid. Historien om sannhetskommisjonen som kalte til fred mellom sort og hvit, gikk sin seiersgang gjennom verden. I dag er det derimot mye uenighet rundt hvor vellykket denne prosessen var.

Første gang FN engasjerte seg i freds- og forsoningsprosesser gjennom aktiv deltakelse i sannhetskommisjonsarbeid var i El Salvador i 1992 som del av fredsforhandlinger for å få slutt på borgerkrigen. Noen år senere var FN med og dannet en sannhetskommisjon i Guatemala. Mellom disse to operasjonene opprettet FNs sikkerhetsråd straffedomstolen for Rwanda (ICTR) og straffedomstolen for det tidligere Jugoslavia (ICTY).

FN har også senere engasjert seg både i sannhetskommisjoner og i såkalte mixed tribunals (domstoler med en kombinasjon av nasjonale og internasjonale dommere) i Sierra Leone, Øst-Timor og Kambodsja. Opprettelsen av Den internasjonale straffedomstolen (ICC) i Haag, som startet sitt arbeid i 2002, oppsummerer utviklingen på rettsfronten når det gjelder å ta et internasjonalt ansvar for grove og systematiske menneskerettighetsbrudd.

Denne utviklingen er det FN som har æren for. Uten en organisasjon med et globalt mandat ville dette vært en umulig oppgave. I tillegg er det en erkjennelse av at freden ikke kommer når krigen opphører. Forsoning skjer ikke fordi noen blir straffet. Det er bare et utgangspunkt for et møysommelig arbeid som en gang kan lede til en bærekraftig fred.

Erkjennelsen av at freden ikke kommer automatisk etter at krigen er slutt, førte til at FN i 2005 opprettet et nytt mellomstatlig organ, Fredsbyggingskommisjonen. Kommisjonens oppgave er å mobilisere politisk vilje og ressurser for å hjelpe land i den viktige overgangen fra krig til fred. Den skal bidra til at oppmerksomheten rundt en situasjon ikke forsvinner i det øyeblikk en fredsoperasjon trekkes ut, og verdens oppmerksomhet flyttes til neste krise.

Tidligere FN-ambassadør og leder for fredsbyggingskommisjonen for Burundi i dens to første år, Johan Løvald, sa da opprettelsen var et faktum: «Fredsbyggingskommisjonens arbeid er en genuin internasjonal håndsrekning til sårt trengende postkonfliktland. Kommisjonens arbeid kan også bli en FN-politisk suksesshistorie, der aktiv og velkoordinert støtte til fred og forsoning legger grunnlag for utvikling og bedring av enkeltmenneskers kår.»

I november kommer Løvald til Kristiansand for å holde foredrag om fredskommisjonens arbeid.

På FNs fødselsdag, og i FNs år for forsoning, ønsker FN-sambandet å fokusere på behovet for forsoningsarbeid også i vår egen by. Mye har vært gjort i forhold til de som var utsatt for overgrep under og etter den 2. verdenskrig, og at det arbeidet ikke er sluttført viste forsoningskonferansen som ble holdt i Kristiansand i september, og som også ble omtalt i Fædrelandsvennen.

Men lite er gjort i forhold til våre «nyere» landsmenn og kvinner. Mange av Kristiansands innbyggere kommer fra områder av verden som i nyere tid har vært preget av krig og konflikt. I tillegg til å bære på traumatiske historier, har de måttet flykte fra sine hjemland. Det er på tide at de får en stemme i våre hjemlige forsoningsdebatter. At deres stemmer blir hørt på våre konferanser. For å møte dem med den innsikt og forståelse som de har behov for, må vi lytte til deres historier.

Tidligere i år ble boken «Etter freden» utgitt. Her gir forfatteren Miriam Kristiansen en stemme til noen av dem som var barn av konsentrasjonsfanger under 2. verdenskrig. På FN-dagen har FN-sambandet, sammen med Stiftelsen Arkivet og Røde Kors, et åpent møte der blant andre et barn av politiske flyktninger som kom til Norge på ’80-tallet, forteller sin historie. Denne og lignende historier trenger vi å lytte til og få kunnskap om, skal Kristiansand fortsette å utvikle seg som en god by å bo i. For alle.