19-åringene tenker ikke på klima, Stoltenberg på sin side tenker så det knaker, særlig på hvem som skal betale klimaregningen, mens mange sørlendinger for tiden tenker mest på hvor de kan bli kvitt de gamle møblene sine for å få plass til nye fra IKEA.

Det er ett år siden klimatoppmøtet i København. Da trodde mange at verdens ledere endelig skulle bli enige om en plan for å redde kloden. Møtet endte i fiasko, vinteren ble lang og kald og klimatrusselen forsvant ut av mediene like raskt som en oppblåst realitystjerne.

Om få uker er det nytt klimatoppmøte i Mexico, og selv Stoltenberg innrømmer at han nå er mindre optimist enn han pleier å være. Og hva med alle oss andre? Er vi optimister, pessimister, eller gir vi blaffen og tuller oss inn i fleecepleddet på den nye IKEA-sofaen?

En søndag jeg satt på café og leste den nye boka til Stoltenberg, kom jeg i prat med tre jenter fra Kristiansand. Her er en kort oppsummering av deres refleksjoner rundt klimatrusselen.

– Enten er du ekstremt opptatt av det, eller så gir du blaffen. Vi bryr oss ikke. Vi er egoistiske, tenker nesten at global oppvarming er bra – så blir det kanskje varmere her. Også bor vi høyt oppe, så hvis havet stiger gjør det ikke oss noe. Hvis det hadde rammet oss direkte, hadde vi brydd oss, men forsvinner det noen dyrearter i andre land, påvirker ikke det oss

Sa jentene, og la til:

– De vil at vi skal kjøre kollektivt, men hvorfor stiger prisen på bussen da. Og hvorfor er nattbussen dyrere enn dagbussen?

Dette spørsmålet fra jentene er relevant, fordi nettopp en pinlig dårlig kollektivpolitikk på hjemmebane er et eksempel på noe av det Stoltenberg får kritikk for som miljøpolitiker. I tillegg refses han av miljøbevegelsen for ikke å sette ambisiøse nok mål for å redusere norske utslipp.

Stoltenberg tenker annerledes. Hans store prosjekt er å få hele verden med på en forpliktende klimaavtale for å hindre global oppvarming. Det er, for å si det forsiktig, en krevende oppgave, og det er dette han prøver å beskrive i sin ferske bor «Klimaparadokset».

Boka er blitt til gjennom en samtale med kommentator i Dagens Næringsliv og tidligere leder i Natur og Ungdom, Kjetil B. Alstadheim. Det er en ærlig bok, der Stoltenberg får god tid til å snakke om alle utfordringene – og paradoksene – både i klimapolitikken generelt, men ikke minst for ham som leder i en oljenasjon spesielt.

Boka handler ikke om klimaproblemet, men om klimapolitikk, altså om hva som skal til for å gjøre noe med problemet. Den gir et godt innblikk i hvilke dilemma politikeren Stoltenberg står overfor. Paradoksene som drøftes er blant annet disse:

– Verdens toppledere mener klimatrusselen er reell, men klarer ikke å bli enige om hvordan de skal løse problemet.

– Klimautslippene skal ned samtidig som fattigdom skal bekjempes.

– Norge tjener milliarder på olje og gass og vil samtidig være et foregangsland på miljø.

Stoltenberg mener eneste løsning er å løse fattigdomsproblemet og klimaproblemet samtidig. Han mener vi er moralsk forpliktet på vegne av verdens fattige å forene økonomisk utvikling og miljø. Problemet er at alle er for å kutte i utslippene, men ingen vil ta regningen Samtidig forsvarer han hardnakket at Norge fortsatt skal produsere olje og gass.

Stoltenberg sier i boka at det er ingenting som tyder på at solceller og vindmøller de neste årene vil være i nærheten av å tilfredsstille det umettelige energibehovet i land som Brasil, India og Sør-Afrika. Derfor drar han til Brasil for å redde regnskogen den ene dagen og å drive olje— og gassbusiness den andre dagen.

Kjernen i debatten handler om å begrense utslipp i atmosfæren. Stoltenberg og de fleste av verdens ledere er enige om at dette er vår tids største utfordring. Men klimaskeptikerne er også mange, og her hjemme har også Carl I. Hagen nettopp gitt ut en bok der han skriver om klimaproblemet. Han avviser konsekvent at klimaendringene har noe med menneskeskapte CO2-utslipp å gjøre, og omtaler det hele som «klimahysteriet».

Hagen mener hysterikerne (de som advarer mot global oppvarming) følger samme oppskrift som skredderne i eventyret «keiserens nye klær» – altså: de er veltalende bedragere. Han mener vi kan kjøre på som før, mens Stoltenberg mener vi har et moralsk ansvar til å gjøre noe tuftet på et føre-var-prinsipp.

Stoltenberg avslutter boka si med å appellere til den kollektive fornuften.

– Hvis alle gjør som de vil, får ingen det som de vil, sier han og fortsetter:

– Det som gjør klimaproblemet spesielt, er at det krever kollektiv handling på tvers av alle land og på tvers av generasjoner.

Og da er vi tilbake i en sofa fra IKEA, der vi i det minste kan koste på oss en refleksjon over vårt eget forbruk. Nordmenn er på søppeltoppen i Europa og gjennom forbruket vårt bidrar vi til såkalte indirekte utslipp – de som er forbundet med produksjonen eller levering av varer og tjenester som vi kjøper, for eksempel mat, møbler og klær. NTNU (Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet) har estimert et gjennomsnittlig utslipp på 5,6 tonn CO2 per nordmann fra slikt forbruk.

Det er lett å forstå 19-åringene som mener klimaproblemet er fjernt for oss i Norge. Det er lett å forstå Stoltenbergs synkende optimisme i forhold til om verdens ledere faktisk klarer å bli enige om en klimaavtale, og det er lett å kjenne seg igjen i ønsket om en ny sofa. Fra ulikt ståsted står vi alle i den samme klimasvingdøra og må bestemme oss for hvilken utgang vi velger.