Det blir nok verre. Ikke nødvendigvis her i landet, for vi har plass, vann, mat og energi av begge slag, og vi har fortsatt en velorganisert fagbevegelse og et politisk system som fungerer ganske bra. Men for store deler av verden blir det verre.

Og dermed blir det også vrient for oss. Også vi har rotet oss langt inn i den drømmeverden som er skapt av den såkalte globaliseringen og troen på de frie markedskrefter. Man må være ekspert for ikke å forstå at krisen måtte komme, og at den vil bli verre. For oss som bare har kveldskurset på Sarpsborg Kom. Handelsskole, er det hele såre enkelt:

1. Jordas ressurser er begrenset. Derfor kan vi ikke leve med evig økonomisk vekst. Du kan erstatte oljen, men du kan ikke samtidig erstatte alle andre råstoffer.

2. Jordas folketall vokser stadig. Mens jordas produktive areal synker.

3. Verdens største økonomi – USA – har i årevis kjørt med underskudd på både statsbudsjettet og betalingsbalanse. Det går ikke i lengden, lærte vi på kveldskurset av lærer Henriksen. For i det lange løp vil ingen betale andres gjeld. Det vil ikke engang vårt eget Statens Pensjonsfond Utland. Selv om vi har strukket oss langt.

Noen sier at krisen blir like alvorlig som i trettiåra. Men det er en meningsløs sammenligning. Det var en helt annen og mye enklere verden som var i krise for 75 år siden. Folketallet på jorda var bare 2 mrd. den gang mot i dag 6,7. Veksten i folketall har på dramatisk vis skjedd i de store byene. I trettiåra hadde verdensbyenes fattige ofte ei landsbygd å dra tilbake til. Men slik er det ikke i dag; ikke i Mumbay, Chicago, Manila, Karachi, Kairo, Qingdao eller Lagos.

Den gangen var det politiske landskapet i vår verden preget av en voksende og utålmodig arbeiderbevegelse. Konfliktene var harde. Mange bød på politiske løsninger. Fascismen var høyresidas svar. Italia hadde allerede valgt Mussolini, og Tyskland valgte Hitler. Mens USA valgte Roosevelt og Norge Nygaardsvold. I den internasjonale arbeiderbevegelsen sto kampen mellom kommunisme og sosialisme. Revolusjonen i Russland var en modell og drøm for mange. Men Norden valgte den demokratiske sosialismen og startet byggingen av de nordiske velferdsstatene. Ideene til den britiske økonomen John Maynard Keynes og en sterk arbeiderbevegelse var den miksen som skapte vekst og velstand i den vestlige verden. I Norge var det sosialøkonomen Ole Colbjørnsen, en av Vegårsheis mange store sønner, som sammen med LO og Det norske Arbeiderparti brakte Norge ut av krisen. Ole Colbjørnsen brakte Keynes til Norge. Han møtte Martin Tranmæl. Og Tranmæl trodde på ham. Og sammen var de dynamitt.

Politiske ideer på venstresida og innsikt fra sosialøkonomien skapte altså løsninger som hadde politisk bærekraft i store deler av verden helt fram til 1970. Veien ut av den forrige krisen var dramatisk. Verdenskrigen og Holocaust vil vi nødig ha i reprise. Noe vi heller ikke får i vår del av verden. Denne gangen vil vi slippe lettere fra det hvis vi nøyer oss med Markensgate eller Karl Johan som utsiktspunkt. Men den globale virkelighet blir verre enn forrige gang.

Den islamske fundamentalismen byr seg fram som et svar på en krise skapt av den rike og kristne verden. Mens vi – de rike og kristne – står tomhendte rent politisk og med et økonomifag som har spilt fallitt.

Ideene finnes nok. Men den politiske krafta mangler. Norge har i prinsippet Europas mest venstreorienterte regjering. Derfor sitter de som burde vært i front for å finne politiske løsninger, låst inne i lojalitet til en regjering som ledes av folk som selv har trodd på den utviklingen som har ført fram til dagens internasjonale krise. Og da er det liten trøst i at vi har en opposisjon som daglig demonstrerer avmakt ved å rope på enda mer stat, stikk i strid med de prinsipper de høylytt har vært advokater for – prinsipper som har brakt verden inn i dagens krise.

Så langt har altså Europas mest radikale regjering hatt et fast grep på situasjonen. Men det er en historisk ironi at de to mest kraftfulle beslutninger denne regjeringen har truffet etter at krisen ble akutt, er å bevilge titalls milliarder i lån til det private bankvesen samt en beslutning om å handle for 100 milliarder kroner de neste 10-15 årene hos Lockheed-Martin – giganten innenfor USAs våpenindustri og storprodusent av klasevåpen. Da Nygaardsvold overtok i 1935, trodde store deler av det gode borgerskap at nå kom revolusjonen. Dagens rødgrønne regjering har skapt lite angst i det norske borgerskapet med sine tiltak mot krisa.

Men finnes det ikke lys i tunnelen? Jeg vet ikke. Kanskje miljøbevegelsen er et slikt lys? Men den mangler politiske muskler. Kanskje sosiologi som fag kan overta der økonomifaget sviktet? Igjen et kanskje. Sosiologer vet i alle fall, i motsetning til økonomer, at en faglig innsikt er en miks av ideologi og kjensgjerninger. Sosialøkonomenes fallitt er at de fleste av dem – hederlige unntak finnes – har trodd at egne synspunkt har vært forankret i kjensgjerninger frikoblet fra ideologi og verdivalg.

Noen sitter nå og venter på USA. Roosevelt reddet oss forrige gang. Nå venter de på Obama. Men også her er forventningene ideologistyrt. De som tror på USA, lar seg ikke sjenere av kjensgjerninger eller mangel på slike. USAs mange venner har samme forhold til dette landet som besteforeldre til barnebarn. Når de – barnebarna eller USA – oppfører seg helt normalt og gjør det de skal og bør gjøre, alt fra å reise seg opp for å gå til å lære å lese, så jubles det og oppfattes som et eventyr.

«Obama har fornyet demokratiet», sto det i mange aviser. «Enorm mobilisering. Igjen går USA foran». Alle kommentarer var tøvete svermeri uten forankring i kjensgjerninger. Kjensgjerningene er som følger: Obama er bedre enn Bush jr. Det skulle bare mangle. Men det største partiet ved valget i USA var altså hjemmesitterne. 36 % satt hjemme. Bare en tredel stemte på Obama.

At hver tredje velger hadde hatt kontakt med Obamas organisasjon, er ikke et storslagent bevis på at USA fornyer demokratiet, men et bevis på at USA har et dårlig utviklet demokrati. Obama blir nok ikke lyset i tunnelen. Noen tror naturligvis at hvis vi setter ECON Pøyri på saken og melder oss inn i EU, så er krisen over. Det er alltid noen som tror at Fanden lar seg fordrive av Belsebub. Men EU er en del av problemet, som EØS er det. Og opptøyene i Athen er nok bare begynnelsen.