Det eneste som er sikkert, er at Israels voldsbruk vil avle mer vold. Og at de som må bære de tyngste byrdene ved en ny omdreining av voldsspiralen, som alltid er sivilbefolkningen.
De siste seks månedene har det eksistert en skjør våpenhvile mellom Israel og Hamas-styret i Gaza. Til tross for enkelte brudd på avtalen har den skapt en form for ro og stabilitet for hardt prøvede innbyggere i både Gaza og omkringliggende israelske byer.
For de fleste utenforstående er det uklart hvem som er ansvarlig for at våpenhvilen ikke ble forlenget. Det er imidlertid klart at Israel hadde rett til å reagere da nærmere hundre raketter regnet inn fra Gaza i løpet av et par dager. Men internasjonal rett sier også at et svar skal stå i forhold til det angrepet man blir utsatt for. Det har ikke Israel respektert.
Israelske regjeringsmedlemmer har i etterkant av angrepene hevdet at man ikke hadde noe valg. Det er ikke riktig. Man kunne valgt andre virkemidler, enten politiske, diplomatiske eller en langt mindre omfattende militæraksjon. Ved tidligere provokasjoner har Israel svart med ulike varianter av disse alternativene, og dermed unngått å skape grobunn for den type hat og rop om hevn som nå preger palestinerne i både Gaza og på Vestbredden.
For mindre enn en uke siden lovet den israelske utenriksministeren å knuse Hamas. Den islamistiske ledelsen på Gaza-stripen har programfestet å utslette Israel. Samtidig er det én lærdom som fremstår som klarere enn alle andre i Midtøsten: Man kan ikke bombe seg til fred. Ei heller kan noen av partene, heller ikke den militært sett klart sterkeste, påtvinge den andre parten politiske løsninger gjennom bruk av makt.
Veien til fredelig sameksistens går gjennom forhandlinger og kompromisser. I Midtøsten har denne veien vist seg svært lang. Men det er den eneste som fører fram.