Søndag brøt Sarah Azmeh Rasmussen dette mønsteret på en kraftfull måte ved å sette fyr på en hijab. Forhåpentligvis vil denne handlingen føre til at flere av dem det angår mest direkte i hverdagen vil diskutere islamske skikker og tradisjoner i det offentlige rom.
Hijab er et symboltungt plagg. Tilhengerne mener det er en religiøs plikt å bære hodeplagget, og at det representerer en frigjøring fra menns seksualiserende blikk. Motstandere ser på hijab som det fremste symbolet på kvinneundertrykkelse, og mener det ofte er mannlige slektninger som tvinger kvinnene til å bære dette plagget.
Fra storsamfunnets side bør hijab være like uproblematisk som andre religiøst motiverte klesplagg, så lenge det bæres frivillig. Samtidig må samfunnet sette ned grensestolper i form av regler for når det ikke er akseptabelt å fronte et spesielt livssyn, for eksempel knyttet til politiuniformer.
Storsamfunnet står overfor nye utfordringer som representanter for nye religioner og kulturer fører med seg. Derfor er en sterkt følelsesladet debatt om hijab ikke overraskende. Det overraskende er at den ikke har kommet før. I mange andre land har diskusjonen pågått i mange år, med vidt forskjellig utfall. I enkelte islamske land som Tyrkia, er hijab forbudt. Mens andre land som Saudi-Arabia og Iran, påbyr kvinner å dekke til håret.
Sarah Azmeh Rasmussens hijabbrenning vakte sterke reaksjoner hos enkelte tilstedeværende på Youngstorget. Men på samme måte som forsvarerne av hijab krever sin rett til å bære det omstridte hodeplagget, må de respektere at andre krever retten til å kaste det. Og i ytringsfrihetens navn må man også akseptere at sterke virkemidler tas i bruk.