For en liten uke siden sendte Anne-Grete Strøm-Erichsens departement ut en pressemelding, som fikk minimal oppmerksomhet. Til tross for at innholdet berører halvparten av den oppvoksende slekt. Forsvarsministeren vil nemlig pålegge alle unge nordmenn – også den kvinnelige halvdel – sesjonsplikt fra 2010. Det er ikke på tale å innføre verneplikt for kvinner, men håpet er at sesjon for alle skal føre til at flere jenter velger Forsvaret. Samtidig understreker regjeringen at «den allmenne verneplikten skal opprettholdes, tilpasset en ny tid».

Problemet er bare at verneplikten ikke lenger er allmenn, og at den overhodet ikke er tilpasset en ny tid. Det er svært lenge siden tilnærmet alle unge menn ble innkalt til sesjon, hvorpå en liten del av samvittighetshensyn ble overført siviltjenesten mens alle andre trakk på seg uniform og ble sendt til mer eller mindre avsidesliggende militærleire.

Av et årskull på ca. 30.000 unge menn fullførte om lag 8500 den militære verneplikten i 2008. 800 jenter gjorde det samme på frivillig basis. 700 unge menn ble overført til siviltjenesten, en god del av disse ble likevel ikke kalt inn. Det betyr at mindre enn en tredel av guttene må bære byrdene for det store flertall som slipper. Grunnlovens § 109, som pålegger «(e)nhver Statens Borger» verneplikt, gjelder ikke lenger. Dagens verneplikt er skrikende urettferdig.

Grunnen er Forsvarets behov. Den militære organisasjonen som tidligere smeltet sammen unge menn fra ulike sosiale lag og geografiske strøk trenger ikke lenger så mange som før. Behovet for mannskaper som kunne inngå i en militær massemobilisering forsvant med den kalde krigen. Bare verneplikten har ikke fulgt med i utviklingen.

Det burde forsvarsministeren og hennes kolleger ta på alvor. Ikke ved å fjerne verneplikten, men ved å utvide den slik at den virkelig tilpasses en ny tid. Da må man se utover de militære behov, til storsamfunnets behov. Og til hele aldersgrupper. Først da vil et pliktår oppleves rettferdig.

For det er det dette dypest sett handler om. Plikter og rettigheter. Vi i media er blant dem som må ta ansvar for at stadig færre synes å kjenne til første ledd i hedersmottoet «Gjør din plikt, krev din rett». Alle som ikke får sine rettigheter ivaretatt vies – fortjent nok – bred spalteplass. Men plikten har gått av moten. Det burde være en naturlig del av samfunnskontrakten mellom individ og stat at den enkelte innbygger gir et års arbeid til samfunnet, som motytelse for alle tjenester man får tilbake. Både kvinner og menn.

I et land som skryter av å ligge fremst i verden innen likestilling er det ingen grunner til at ikke også unge kvinner bør gjøre sin plikt. Argumentet om at kvinner gjennom graviditet og fødsel allerede gjør mer enn nok, svekkes blant annet i takt med at fødselspermisjonsordningene gjøres stadig mer kjønnsnøytrale. Det er et uttalt mål fra myndighetene at fedrene skal ta en større del av permisjonen. Utviklingen går da også klart i denne retningen, om enn senere enn ønsket.

Et år i tjeneste for samfunnet vil også kunne forme mange unges syn på betydningen av å tilhøre et fellesskap, i en tid da vekten på individet er sterkere enn noen gang før. Ikke minst i de yngste generasjonene. Det blir stadig færre fellesarenaer der mennesker fra ulike sosiale lag møtes og må forholde seg til hverandre og dermed lære om hverandre. Som følge av økt press på den offentlige skole, større sosiale forskjeller, større spennvidde i medievaner og fritidsaktiviteter har samfunnet og dets innbyggere behov for nye plattformer som kan bidra til en felles referanseramme.

Det mangler dessuten ikke på uløste oppgaver, heller ikke i en tid der arbeidsledigheten er på vei oppover. Norge er i den paradoksale situasjonen at det på kort sikt må settes inn kraftige tiltak mot arbeidsledigheten på grunn av finanskrisen. Men på litt lengre sikt trenger vi titusenvis av nye hender.

Først og fremst på grunn av eldrebølgen. Når den for alvor gjør seg gjeldende nytter det ikke med løfter om 10.000 eller 15.000 nye varme hender inn i omsorgsyrkene, som den rødgrønne regjeringen lovet i denne perioden. Innen 2050 vil antall eldre over 80 år fordobles. Det er en fantastisk utvikling og et kvalitetsstempel på vårt samfunn. Men samtidig blir det færre yrkesaktive. I dag er det fem yrkesaktive for hver pensjonist; i 2050 vil det bare være i overkant av 2,5. I dag er det om lag 110.000 årsverk knyttet til denne sektoren. I 2050 er behovet sannsynligvis rundt 240.000 årsverk.

I torsdagsavisen fikk vi et glimt av fremtidige behov lokalt, med planer om sju-åtte nye sykehjem i Kristiansand. Spørsmålet blir det som enhetslederen ved Vågsbygdtunet stilte i samme avis: «Hvem skal jobbe der?» Mange andre sektorer kunne også nevnes der fremtiden vil kreve mange nye medarbeidere, som til tross for manglende fagutdannelse kan utføre viktige oppgaver.

Et år for alle i samfunnets tjeneste vil ikke løse alle problemer. Ufaglært arbeidskraft er ingen kvikk fiks. Men et par titusen unge mennesker kan være et svært viktig bidrag, og et nyttig supplement, til alle de andre som fremover må rekrutteres til slike yrker. Kanskje vil det også kunne gjøre noe positivt med de menneskene som på denne måten opplever sider av livet de ellers først ville komme i kontakt med som pårørende eller brukere, flere tiår senere. Et års yrkeserfaring kan dessuten være verdifullt for mange som søker etter veien videre på et arbeidsmarked med stadig flere muligheter. Og åpne dører for menn inn til yrker som i dag er dominert av kvinner.

Dagens smale verneplikt har utspilt sin rolle. Et moderne samfunn trenger noe mer. Tiden er inne for en utvidet og rettferdig samfunnsplikt.