Hører du til dem som får noia av å høre om offentlige reformer? Særlig helsereformer? Sykehjemsreformen av 1988. Ansvarsreformen av 1991. Sykehusreformen av 2002. Interesserte deg trolig midt på ryggen. Fine ord i offentlige dokumenter som du stiller deg likegyldig til i rollen som pasient.

Men da har du ikke opplevd helseminister Bjarne Håkon Hanssen i fri dressur. Tirsdag i denne uken fikk 250 politikere, helsearbeidere og -byråkrater på Agder gjøre nettopp det. Helseministeren ga forsamlingen en presentasjon av hans store prosjekt – helsereformen som vil revolusjonere hverdagen for helsearbeidere og pasienter i Norge – med et engasjement, en innlevelse og en empati som vi sjelden opplever fra norske politikere. En kommunikator av Guds nåde som ga meg assosiasjoner til salige Åge Samuelsen på sitt mest edruelige.

Gjennom hans timelange vekkelsesmøte ledsaget av så enkle lysbildeillustrasjoner at selv en helsepolitisk analfabet følte seg opplyst, følte jeg meg hensatt til min barndoms søndagsskole hvor tante Margot illustrerte Lasarus' oppstandelse fra de døde på flanellografen. Helseministerens fortelling var om den norske pasientens gjenoppstandelse fra de norske helsekatakombens irrganger.

Bjarne Håkon Hanssens budskap er såre enkelt, og løsningen har ligget åpent i dagen for alle som har hatt den minste kjennskap til hvordan det norske helsevesenet har utviklet seg. Men ingen tidligere regjering eller helseminister har hatt mot eller ork til å gå løs på utfordringene og å ta konfrontasjoner med helsevesenets sterke profesjoner. Mislykkes man, kan det bety statsrådens og i verste fall regjeringens politiske død.

Derfor står det respekt av Bjarne Håkon Hanssens ambisiøse helsereform, og ikke minst hans eget engasjement. Aldri har jeg opplevd en statsråd som til de grader har involvert seg personlig i en politisk reform ved å reise land og strand rundt for å selge inn reformen både til pasientgrupper, helsearbeidere og lokalpolitikere som blir involvert i prosessen. Og gjennom denne strategien har han maktet å ta brodden av den kritikk som ellers ville ha kommet mot de radikale grepene han tar, om de hadde blitt gjemt til stortingsmeldingen ble offentliggjort.

Bjarne Håkon Hanssen har tatt mål av seg til å sjøsette den mest radikale helsereformen i norsk historie som vil få merkbare konsekvenser i hverdagen for hver og en av oss. Intet mindre. Bakteppet er en galopperende utgiftsøkning til sykehusene ute av kontroll. Fra 2002 til 2009 er sykehusbudsjettene fordoblet – fra 53 milliarder kroner til 103 milliarder kroner. Skal dette fortsette går den norske velferdsstaten ad undas. Og helsebudsjettet er ekstremt skjevfordelt. Mens bare veksten i sykehusbudsjettene er på 6,5 milliarder kroner det siste året, er budsjettet for fastlegeordningen i kommunene 2,5 milliarder kroner per år.

Og helsemillionene renner ut i strie strømmer. En liten kommune nordpå brukte 2 millioner kroner i året på drosjeregninger for én pasient som trengte dialyse. Og utskrivningsklare pasienter legger beslag på 150 000 ekstra liggedøgn ved norske sykehus til en pris av 800 millioner kroner. For å nevne et par av utgiftsslukene i Helse-Norge.

Nå skal veksten i Helse-Norge skje i kommunene. Kommunehelsetjenesten skal rustes opp radikalt. 50 prosent flere fastleger med et pasienttak på 1000 pasienter skal gi bedre tid til hver pasient og tid for legene til å delta legevakt, sykehjem og helsestasjonsarbeid. (En kristiansandslege innehar i dag den norske rekorden i antall pasienter: 2500). Vi taler om en ny fastlegerolle på fast lønn underlagt kommunal styring. Fremtidens leger må belage seg på å finne en jobb i kommunehelsetjenesten fremfor på sykehusene.

Og lokalmedisinske sentra skal sørge for å avlaste sykehusene som skal rendyrke sine spesialistfunksjoner med et minimum av senger og liggedøgn.

Det ligger formidable utfordringer i å omforme reformen fra tegnebrettet i en stortingsmelding til virkeligheten i Kommune-Norge. En ting er forhandlingene med fastlegene som mister frihet og privilegier og for mange også fete honorarer. En annen sak er å få 430 norske kommuner til å gå i takt. Til å samarbeide seg imellom og med sykehusenes spesialister.

Og her har Helse-Hanssen allerede møtt sin første stabbestein – i hans egen regjering. I høst gikk helseministeren friskt ut og bebudet at for å få reformen til å fungere var det nødvendig å etablere nye «helsekommuner» med en minimumsstørrelse på 10 000 innbyggere. Det reaksjonære Senterpartiet øynet umiddelbart faren for at man her sto overfor det første skrittet i en kommunesammenslåingsreform, og partiets kommunalminister, Meltveit Kleppa, satte foten ned. Med det resultat at nå er det fritt fram for alle mulige og umulige samarbeidsløsninger. Slik Senterpartiet klarte å torpedere regionreformen. Det sier noe om politikkens absurde logikk: At vi lar et av Norges minste partier, som balanserer på kanten av sperregrensen i velgeroppslutning, få avgjørende innflytelse på den norske samfunnsutviklingen.

Lykkes Bjarne Håkon Hanssen med å få reformen til å fungere, vil han skrive seg inn i norgeshistorien som en av de store samfunnsreformatorer. Mislykkes han, vil han bare føye seg inn i rekken av norske politikere som har forsøkt å knekke den særegne norske helsekoden.

Men la meg minne ham om at det er politikere før ham som har stått overfor store nasjonale utfordringer og løst dem. Da Mustafa Kemal Atatürk etablerte den tyrkiske republikk i 1923 besluttet han at tyrkerne skulle skifte fra det arabiske skriftspråk til det latinske. Det gjennomførte han på ett år, og han reiste selv rundt i Tyrkia og underviste befolkningen.

Bjarne Håkon Hanssen har også påtatt seg rollen som omreisende pedagog og står overfor en like formidabel oppgave i forhold til den norske legestanden og 430 norske kommuner.