Det er sørgelig fordummende å ikke la skolene vise fram sine særpreg, sine gode resultater, sine fantastiske elever og lærere.
Ved å google «høyere utdanning» fant jeg to sitater som vekket min interesse. Det første på regjeringen.no: «Norge har som kunnskapsnasjon behov for personer med høy faglig kompetanse innenfor et bredt spekter av fagfelt». Så fint for meg som har satset seks år etter gymnaset på å studere humanistiske fag: engelsk og norsk. Så forlokkende inspirerende det høres ut å være ønsket!
Men det er langt fra regjeringskvartalet til hverdagen i norsk videregående skole. Som lektor med tilleggsutdanning og ansatt på en yrkesfaglig skole, står ikke de faglige utfordringene i kø. Så dumt at jeg ikke tok en yrkesfagutdanning selv med lønn under utdannelse, garantert jobb med oppmuntrende lønn, anseelse, mangel på studielån og interessante oppgaver.
For det er et faktum at de unge svikter høyskolene og universitetene: 6500 har rømt siden 2006 innen humaniora, helse— og sosialfag og undervisningsfag, leser jeg på aftenposten.no. Uten fagfolk innen kjerneområdene undervisning og helse, stopper velstandsutviklingen i Norge. Barn og gamle trenger de beste til å gi dem kunnskap og omsorg. Det er kanskje her det svikter mest: Hvordan skjer rekrutteringen til disse yrkene? Det er ikke gjennom intervju for å finne de egnede kandidatene, og lønnslokkemidler brukes heller ikke. Hvordan skal man få de beste inn og – ikke minst – til å bli på sin post?
Konkurranse og måling av kvalitet har aldri vært populært som virkemidler i offentlig utdanning i Norge. Her skal vi ha likhet og skjule ulikhet. Det er sørgelig fordummende å ikke la skolene vise fram sine særpreg, sine gode resultater, sine fantastiske elever og lærere. Det er for eksempel underlig at ledige stillinger i grunnskolen ikke lyses ut for hver enkelt skole, men som en fellesutlysning uten sjel. Det signaliserer en sterilitet som ikke trigger meg til å ville undervise. Jeg vil vite hvilke verdier min kommende arbeidsplass jobber etter, hvilke satsingsområder den har og hva lederne mener om kunnskap. En profil, rett og slett. Hvorfor er det slik at markedsføring av spaghetti skal ha bedre vilkår enn den for en skole?
Det har aldri vært rom for vinnerkultur i Norge, med unntak av sportsutøvere. Vi andre skal skjemmes, mer enn å vise at vi duger. Janteloven sier fordøm deg selv, misunne andre og vær selvmedlidende til Dovre faller. Vi vil ikke styres, vi trives som brikker, for det er så ufarlig og trygt, vi liker å kritisere verdiskapere og vi satser på å vinne i Lotto. Det antiautoritære ligger i oss som trass, slik vi bygde landet og egen selvfølelse etter unionstida. Vi dyrker likhetsprinsippet som fører til middelmådighet, til tross for at det er ulikhetene som fører til a konfrontasjoner og utvikling. Jeg misunner talentene på sportsarenaen. De opplever å bli utfordret, testet for å vinne, for å være best. Det skaper lyst til å yte sitt ypperste. Tidtakingen i helsesektoren og mangelen på individuell tilpasning av arbeidsoppgaver i forhold til utdanning og personlig egnethet i skoleverket, fører til mistrivsel og mangel på rekruttering til livsviktige yrker.
Vi må ville og gjøre det beste ut av våre talenter innen alle fagområder. Drivkraften må komme innenfra, men inspirasjonen og motivasjonen skal være et felles anliggende. Det skal stilles krav til faglig og personlig egnethet for dem som skal undervise. De beste skal inn i skolen, ikke de middelmådige. Hvordan skal den strevsomme læringen kunne konkurrere med ønske om nytelse?
Gi barn lyst til å bli dyktige til det nødvendige, innfør en ordning for læretid med betalt mentor for nyutdannede lærere, still krav til at lærere kan formidle praktisk kunnskap i teoretiske fag, utvikle evalueringssystem for kunnskapsformidlere og rektorer med målbare kriterier for faglig dyktighet og personlig egnethet som gir belønning og konstruktiv kritikk. Innfør stipendordninger på skolene til de dyktigste elevene og lærerne, begrens byråkratenes makt over fagutvikling og ressursbruk i skolen og vis fram unge talenter innen akademiske og praktiske fag.
Hvorfor skal man skjemmes for å kreve meningsfylte arbeidsoppgaver i utdanningssektoren? Det er fordummende for skoleledere å ikke bruke kompetansen der den passer best. Lærerne har krav på seg til å individrette undervisningen slik at alle elever opplever fremgang ut ifra sine muligheter. Det samme hadde vært på sin plass å forvente som ansatt. Nå er det slik at arbeidsgiver har levd i luksus i årtier fordi det har vært oversvømmelse av lærere. Nå er det trangere tider og verre vil det bli fremover. Da kreves en annen holdning til dem man rekrutterer.
Det vil være lurt å motivere oss som allerede er ansatt til fortsatt å ønske å jobbe i skolen.
Det hjelper også å spisse kravene til hva slags kompetanse som trengs på de ulike nivåene i skolen. PISA-undersøkelsen viser at norske 15-åringer er på bunnivå i lesing, naturfag og regning. Både at velstand fører med seg sløvhet, at de mange skolereformene fører til kaos og at lærerne verken har nok kunnskaper i fagene og eller god nok evne til å formidle dem, er årsaksforklaringer til de begredelige resultatene.
Kunnskap bør være rikdom som gir innsikt til: å kunne avsløre usannhet, å raskt kunne oppfatte det vesentlige, å kunne forstå årsakssammenhenger og å kunne verdsette andres meninger uten å dømme mennesket bak dem. Det blir kjerneverdiene for at Norge kan utvikles som flerkulturell kunnskapsnasjon.
Wergelands kamp for religionsfrihet, likeverd og humanisme bør bli alles kamp når vi feirer ham i år. Det bør også kampen for kunnskap og rekrutteringen av de beste kunnskapsformidlerne være.