Det er så mange historier som skrives av så mange slags grunner. Historier om bispefamilier, bedrageri, løgner, Quartfestivalen, kronprinser og maktelite. Og vi vet at de historiene vi får lese, bare er noen av mange historier som pågår i menneskenes liv. Noen skriver historier for å hevne seg, andre i opplevelse av å være misforstått. Mange skriver historier for å ivareta forfengelighet, posisjoner og anseelse. Hvem skriver historiene om verdighet som ivaretar relasjoner, og vår egen og andres verdighet?

Viktigere enn å skrive de akseptable historiene som andre skal leve med, er kanskje å gi hverandre mot og frihet til å skrive den historien vi selv kan leve med. Som ivaretar verdigheten til våre nærmeste og oss selv. Disse historiene skrives gjerne ikke best for åpen scene. Men de har ikke mindre verdi av den grunn. Og vi trenger så sårt at flere historier om verdighet blir synlige. Men det er ikke alltid nåde og klokskap nok hos mottakerne til at vi tør.

De siste ukene har vi blant annet kunne følge historiene om bispefamilien Baasland som ikke har hatt noe ønske om å la nye historier bli synlige i mediene, og Quarts tidligere pressesjef Pål Hetland som gjør alt han kan for å bli synlig. Biskopen holder paraplyen opp for medienes blitzlys. Hetland speeder ut i det offentlige rommet etter utgivelse av boken om Quarts usminkede historie på Kagge Forlag – som for anledningen synes å ha byttet ut det litterære nåløyet med en rockering.

«Jeg akter å komme tilbake. Når saken er avsluttet, kan jeg fortelle alt,» sier biskop Ernst Baasland til Aftenbladet sist uke. Hvilke historier vil han fortelle? Vi kan underes om har vil fortelle historier om sårbarhet eller fasader. Om han vil rettferdiggjøre seg eller bekjenne. Om han er redd eller sint. Vil han fortelle historien om en far og en sønn som ikke har hatt kontakt på to år? Når begynte den historien? Vil han fortelle hvordan det er å være biskop og ikke skulle ha noen synder på samvittigheten? Om tap, om glede over støtte, at noen ser ham som han er?

Biskop Baasland har allerede fortalt bruddstykker av en historie om seg og sønnen, sett fra sitt ståsted. I programmet Redaksjon 21 tok han utgangspunkt i lignelsen om den bortkomne sønnen. Han plasserte seg selv i rollen som faren, og sønnen Bjarte i rollen som den bortkomne sønnen. Han var faren som skulle ta imot sønnen som hadde vært borte og spilt bort alle pengene. Det er én historie. Kan en tenke seg det omvendt? At den bedrageritiltalte sønnen også har et sted i seg der han er Faderen som må ta imot og tilgi det bortkomne i pappaen sin? Kan det være sånn at alle har både den bortkomne sønnen, den hjemmeværende sønnen og Faderen i oss? Jeg tror det finnes en historie om verdighet i alle menneskers liv, det kan bare være vanskelig å skrive seg inn i den noen ganger på grunn av skam, frykt for å miste anseelse eller kanskje oss selv.

Hva det enn måtte være som driver Pål Hetland til å skrive historier, er det i hvert fall ikke mange historier om verdighet som presenteres som Quartens usminkede historie. Men selv Hetland trenger et minstemål verdighet, det synes bare som om han ikke har lært, eller sitter på verktøyene til å finne det. For en reiser seg ikke etter å ha blitt sparket, fornærmet og til dels glemt, gjennom hevn og krenkelse av andre mennesker. En voksen mann som ser barn under 18 år i bli ført i en heis til voksne mannlige rappere for «bli pult» uten å gripe inn, har skrevet seg inn i mange uverdige historier andre må bære livet ut. Vi lytter ikke når han snakker om å ha blitt ærekrenket så lenge han ikke synes å ha begrep om hva verken ære eller krenkelser er. Den som graver en skyttergrav for andre, havner i den selv. I stedet for å la brannfakkelen Hetland kaster, lande i den sørlandske skjærgård, legger vi den tidsåndens uttørkede gress og lar den bli medienes brennpunkt, dessverre.

Men en blir ikke helt av å ha jobbet mye for lite, når tiden er brukt like mye til å bygge ned folk, som å bygge dem opp. En leger ikke sår i nære relasjoner ved å utlevere perifere mennesker en har fått tilfeldige tekstmeldinger fra. Det er ikke lett å skrive historier om verdighet.

En historie om verdighet er Start-spillernes og publikums mottakelse av Myggen – ikke bare som fotballspiller, men som menneske. Det er da vi kan kjenne rent fysisk at det gjør større inntrykk på oss med mennesker som i ydmykhet reiser seg etter å ha innrømmet feil og mangler, enn når noen skyter i alle retninger. Det er sterkere når mennesker deler verdighet.

Jeg ble også flettet inn i en helt annerledes sterk historie sist uke da jeg i forbindelse med produksjon av magasinet DOKUMENT INNENFRA for Kirkens SOS Norge intervjuet ei jente på 21 år. Hun bærer også flere historier i seg på en gang. Hun forteller at hun den ene søndagen spiller «Gabriellas sang» i kirken. Mens hun mandagen etter forsøker å ta sitt eget liv. Hun ber om å få skrive historien om verdighet ved å få være flere ting på en gang. Når vi sitter på en restaurant i Kristiansand og prater er hun da en suicidal en psykiatrisk pasient, en engasjert politiker, en dyktig musiker eller en jente på 21 som ler og forteller? Hun er som de fleste andre av oss, flere historier på samme tid.

«Barmhjertighet er det viktigste og vakreste ordet jeg vet,» sa Ole Paus i programmet Ansikt til ansikt på NRK fjernsyn sist uke. Om vi var litt mer barmhjertige med hverandre, ville kanskje flere tørre å begynne å fortelle. Den andre historien. Den vi ikke kjenner like godt hos hverandre. Barmhjertighet viser seg kanskje best mellom menneskene når de er til stede for hverandre med forståelse – uten nødvendigvis å mene så mye.

Det er kanskje på tide for flere av oss å begynne å skrive historiene for å ivareta verdigheten – ikke forfengeligheten, posisjonen eller anseelsen.

Jeg ser foreløpig ikke at blekket spruter.