Det finnes snart ingen ekte kafeer igjen på Sørlandet. Det må vi få lov til å si, vi som elsker å gå på kafé. Dermed tar kafékulturen nærmest slutt før den har begynt – slik Bibliotekskafeen, Nattergalen eller Skagestad måtte vekk til fordel for spisesteder.

Et dagsaktuelt eksempel er Frøken Larsen kafé i Kristiansand, fremdeles med byens mest lovende eksteriør, det vil si passe slitt, passe innbydende: en trefasade på murvegg, noen falmede malingsstrøk, litt graffiti og enkelte avskallinger. Det ser eksotisk, nesten cubansk ut. Vinduene, nei, veggene åpnes i sommerhalvåret og får stedet til å absorbere gatelivet, slik kafeene gjerne gjør på kontinentet.

Men akkurat denne kafeen er ikke hva den kunne ha vært. Eieren har fått visse ideer. Han eller hun har øynet håp om suksess og inntjening. Og derfor har menyen blitt utvidet og kaffeprisene gått opp. Fordi det nye smørbrødet koster mye, koster kaffen mye. Husk at prisen på dagens kaffe (altså den svarte traktekaffen) er det til en hver tid gjeldende bunnmålet på en norsk kafé. Her ligger det nedre fundament, oppå hvilket alt annet bygges.

Som gjest kan jeg med en gang forstå hva slags kafé jeg har kommet på, når jeg ser prisen på Dagens kaffe. I 1990 var den omtrentlig 11 kroner. I 2000 var den 19,— og i 2010 25 kroner. Kaffen har mistet sin plass, og man konsentrerer seg i stedet om å servere mat. Men et spisested er ingen kafé. Et spisested stenger munnen for de gode samtalene. Fingrene holder bestikk istedenfor bøker. Spisestedet får folk til å okkupere seg med sin kanskje mest animalske bedrift, nemlig fôring og tygging. La meg derfor spørre Frøken Larsen, eller for den saks skyld Kastellet i Mandal: Er det virkelig like gøy å drive spisesteder, nå som dere er i ferd med å bli lik alle andre?

Et annet problem med å servere mat, er at man da tiltrekker lunsjgjestene. Lunsjgjestene er et eget slag. De kommer mens de er på jobb, og det vil si at de tar jobben med seg, holder møter og prater innadvendt. I den mobile tidsalderen følger slikt som e-post og meldinger naturlig med. Ingen har med en roman eller en diktsamling, slik de burde.

Verst av alle er eiendomsmeglerne. Det visste vi jo fra før, men i lunsjsammenheng er de enda verre. Da «tar de fri»: De ankommer i sine slipsløse dresser og glatte, rosa skjorter. De er alltid i møte, og den eneste trøst er at deres konstante bluetooth-stråling en dag vil ta livet av dem, slik at de ikke kan dukke opp som pensjonistgjester.

Pensjonistgjestene er nemlig også ille. De fører ikke intelligente samtaler. De sier slikt som: «Ja. Det ble kaldt i dag, du. De har god kake her, den må du prøve. Ja. Ja.» For å tilfredsstille disse gjestene, tilbys varme retter og kaker. Lommebøkene deres er det ingenting å si på. Og så snart kafeen tilbyr desserter, tar den snart bort påfyllet på kaffen. Man må altså kjøpe ny kaffe hver gang, og før du vet ordet av det er den svarte drikken som en gang definerte kafeen, et tilbehør.

Jeg skjønner dette når jeg besøker Kastellet, Frøken Larsen og andre steder: slaget er tapt for kafédelen. Spisedelen har fortært den. Nå står den rare lille Lauras kaffebar for tur: I oktober 2010 fikk den skjenkebevilling og begynte å servere varm mat. Altså er kafédelen snart borte herfra også. Og det er kanskje ikke rart, fullstendig omsluttet som den er av dampende spisesteder.

Summen av alt dette innebærer ikke noe dramatisk. Spisesteder gjør bare folk litt dummere, det er alt. Kaffe fikk folk til å snakke sammen, i kirkebakke-tradisjon. Mat får dem til å tygge, i ku-tradisjon. Jeg synes ikke vi trenger å utheve dette trekket i norsk sammenheng. Jeg synes vi skal huske at kafeen begynte som samlested for de intellektuelle. I 1700-tallets Paris og London fungerte den som alt fra litteratursalong til postkontor. Men viktigst av alt: den satte i gang de murrende samtalene som gjorde det mulig å styrte et overprivilegert borgerskap.

Kafeen har alltid vært et avgjørende sted for sosiale møter og intellektuell dannelse. Men hvordan det er med dannelsen i dag, tør best avtegne seg i form av en lignelse: Den er litt som naturen vår, skogen er øde, og derfor fremstår enhver forekomst av dyr med en spesiell glans. Møter du reven på en forlatt skogsvei mens du sager juletre, forteller du alle du kjenner om møtet. Holder noen opp døren for deg på kafé og sier høflig goddag, så husker du det kanskje resten av dagen.

Den beste kafeen for meg, er den som ikke ekspanderer. Eventuelt den som trues av nedleggelse, men ikke legger ned likevel. Der er kaffen billig, og det finnes ingen forhåpninger om økt omsetting, nytt interiør eller utvidede menyer. Du kan fremdeles lese og skrive, og føre intelligente samtaler med kjente og ukjente. Slike muligheter finnes fortsatt på noen få steder, så som Sørlandets Kunstmuseum, Kafé Ibsen i Grimstad, Den siste glæde i Lillesand eller Den Lindevedske i Arendal. Her serverer de god kaffe, lik en behagelig bedøvelse før kafédøden inntreffer.