Forvaltningen av norske havner er en interessant variant av kommunalt selvstyre. Mens kommunene geberder seg over manglende handlefrihet og økonomiske tvangstrøyer, har havnekommunene i sin midte et kommunalt forvaltningsorgan som lever et økonomisk slaraffenliv.For Havneloven gir havnestyret en ganske unik status i norske kommuner ved at det forvalter inntekter som bare kan benyttes til «havneformål». For større havner med stor trafikk, kan de ulike havneavgiftene beløpe seg til anselige summer. Kristiansand havn hadde i 1998 et overskudd på 20,5 millioner kroner av en omsetning på 51,9 millioner kroner.Det finns rasjonelle begrunnelser for å skjerme havneinntektene fra kommunalpolitikernes grådige hender. Havnene betjener et større oppland og for å sikre at landet har en skikkelig infrastruktur for sjøtransport og tidsmessige havnefasiliteter, har Stortinget funnet det nødvendig å øremerke havneavgiftene til investeringer i havneanlegg. Det er ikke vanskelig å tenke seg at Kristiansand havn neppe hadde vært det den er i dag om bystyret hadde disponert havneinntektene fritt.På den annen side fremmer ikke nettopp en slik skjermet forvaltning av inntektsmidler til en rasjonell ressursanvendelse i et større samfunnsmessig sammenheng. Det kunne jo tenkes at de pengene fra Kristiansand havnekasse som er investert i en ny fiskebrygge, hadde funnet en bedre samfunnsmessig anvendelse i en opprustning av kristiansandsskolene. Men det hjemler altså ikke dagens lovgivning. Og derfor kan vi koste på oss en kommunal havne-adel rundt om i norske havne-kommuner.Som hovedregel er dette en fornuftig ordning, slik at ikke havnekassene blir en salderingspost for slunkne kommunekasser. Men det kan også føre til åpenbare urimeligheter, som dem vi i dag omtaler når det gjelder havnekassen i Farsund. Industrivirksomheten i kommunen, med Lista Aluminiumsverk og Bredero Price som de to sentrale bedriftene, gav havnekassen i Farsund et overskudd på 10 millioner kroner i fjor. Virksomheten ved rørbehandlingsbedriften Bredero Price er tidsbegrenset.Det vil derfor ikke være rasjonelt å foreta større investeringer i nye havneanlegg knyttet til denne virksomheten. Samtidig har kommunen et skrikende behov for nye inntekter som følge av bortfallet av bedriftsbeskatningen. I slike tilfeller må det være rett og rimelig at kommunen får anledning til å disponere overskuddet til andre formål fremfor å investere pengene i unyttige veier og anlegg i havneområdet.Et annen løsning ville være å etablere en felles forvaltning for havn og lufthavn, slik det gjøres i flere byer i utlandet. Da kunne Farsund kommune gå tungt inn på Lista Flyplass og Kristiansand kommune kunne etablere en felles forvaltning for Kristiansand havn og lufthavn. Det forutsetter en radikal omlegging av norsk luftfartspolitikk, men det vil være et samferdsels-og transportpolitisk grep for fremtiden.