Norsk barnevern er slett ikke ufeilbarlig, og må tåle søkelys på virksomheten som drives, uten å føle seg mistenkeliggjort. Samtidig er det på sin plass å minne om at når barnevernet går til et så drastisk skritt å skille barn og foreldre, er grunnene tungtveiende. Nesten uten unntak handler det om unger som lever under helt uakseptable forhold. I Brennpunkt på NRK denne uken fikk vi innsyn i en «omvendt» barnevernssak, selv om barnevernet heller ikke denne gangen slapp unna kritikk. I denne saken handlet det imidlertid ikke om at barnevernet grep inn, men at det lot være. I Brennpunkt møtte vi en ung kvinne, som da hun var barn ble sendt tilbake til et rusbelastet hjem etter syv år i fosterhjem. Hun fikk en oppvekst preget av vold og omsorgssvikt. Selv ble hun heroinmisbruker. I NRK-programmet bebreidet hun barnevernet for at det ikke grep inn. Barnevernet ble handlingslammet på grunn av en folkeaksjon. 1500 mennesker i Porsgrunn skrev under på et opprop mot barnevernet, og gikk i fakkeltog. I stedet for at resten av søskenflokken på fire ble plassert i fosterhjem, ble jenta som var i fosterhjem, hentet hjem igjen. Historien fra Porsgrunn forteller hva som kan skje når et helt lokalmiljø lar følelsene ta overhånd, og forsøker å bekjempe det som oppfattes som et overgrep fra barnevernets side. I ettertid forteller den unge kvinnen at aksjonistene ikke hadde peiling på hvordan barna egentlig hadde det. Barnevernet mente at fosterhjem var eneste løsning for barna etter å ha jobbet med familien i flere år. Barnevernet tar kraftig selvkritikk for at det lot de fem barna vokse opp i det rusbelastede hjemmet. Barnevernslederen uttrykker at det var «et svik» mot barna. Når foreldre ikke klarer å ta ansvar for sine barn, må det offentlige gripe inn. Hensynet til barna må veie tyngst når de utsettes for overgrep og omsorgssvikt. Det bør bekymre oss alle at mange barn har så vanskelige oppvekstvilkår, for det handler om unge mennesker i en sårbar fase med et helt liv foran seg.Barnelovens intensjon er at barn har det best når de vokser opp hos sine foreldre. Derfor satses det nå i mange kommuner nettopp på tiltak hvor det jobbes intensivt med familie og nettverk. Det bør brukes enda mer ressurser på å legge til rette for at barn og foreldre kan fortsette å bo sammen. Barn må aldri tas ut av foreldrehjemmet uten at det fører til bedre livsvilkår. Bruk av tvang, omsorgsovertakelse og institusjonsplassering må være siste utvei. Noen ganger er det nødvendig å gå så dramatisk til verks, og uansett hvor mye oppstyr det da forårsaker, kan ikke barnevernet gi etter for press.