For det marxist-leninistiske innslaget i norsk politikk på 1970— og 80-tallet hører til noe av det mest ideologisk kuriøse og ekstreme i norsk politisk historie. Det var en autoritær bevegelse som flørtet med en hel ungdomsgenerasjon. Og de som lot seg forføre av maoistenes ideologiske tankespinn, ble hjernevasket og disiplinert til blind underkastelse.Det finnes i så måte mange likhetstrekk mellom m-l-bevegelsen og den fundamentalisme som utøves innen ekstreme, religiøse sekter.Når gamle partiledere nå, tre tiår etter AKP (m-l)s storhetstid, forsøker å analysere bevegelsens ideologiske ståsted, dens politiske praksis og konsekvensene av den, er det en øvelse i bekjennelsens vanskelige kunst.De to tidligere sentralstyremedlemmene, Finn Sjue og Egil Fossum, skriver rett nok i Klassekampen at de ber om unnskyldning for å ha behandlet riktig bra og fornuftige mennesker sekterisk, og de føler seg fortsatt ille berørt av en del ting de gjorde. Men de er ikke noen angrende syndere. De akter ikke å gå med bøyd hode resten av livet fordi «vi også gjorde feil, mange feil, grove feil. For å gjøre feil er faktisk en del av livets gang for oss alle», skriver de ikke-angrende.Og til Aftenposten sier den gamle AKP (m-l)-lederen, Sigurd Allern, at det er patetisk når tidligere medlemmer står fram i borgerlige aviser og angrer på at de engasjerte seg på venstresiden i ungdommen.Disse gamle m-l-lederne får det til å lyde som om man med ungdommelig overmot og brennende hjerter deltok i en slags politisk interessert ungdomsliga hvor man prøvet og feilet, slik vi alle har gjort.Det disse gamle m-l-lederne bl.a. underslår, er at de endret livsløpet til mange av sine jevnaldrende partifeller. De tok eiendomsretten over bevegelsens ungdommer. Da parolen var «sjølproletarisering» ble studenter kommandert ut for å ta arbeid som industriarbeidere. For mange ble dette et brudd med en årelang yrkesutdannelse som aldri ble avsluttet. Partiledere som Finn Sjue og Sigurd Allern har derfor mer på samvittigheten enn å ha vært lagførere for en politikkens rødstrupe-patrulje.Og det er i så måte et tankekors at de gamle sentralkomitémedlemmene selv sørget for å hale seg inn igjen fra proletariatets grå hverdag. I dag sitter de som professorer, førsteamanuenser, direktører og redaktører.De har i hvert fall grunn til å feire seg selv.