Heller ikke Kjell Magne Bondevik unngikk problemer med Senterpartiet som regjeringspartner i sin første regjering. Hele tre ganger stemte Sps stortingsgruppe mot forslag fra den regjering de var med i.
Derfor er det mange som fikk et déjà vu da Sps gruppeledelse i Stortinget, med nestleder, Lars Peder Brekk, i spissen, gikk ut mot sin egen regjerings forslag om å fjerne den såkalte «kakseskatten».
Det var et åpent opprør, både mot finansminister Kristin Halvorsen, mot deres egne regjeringskolleger og mot Soria Moria-erklæringen.
Og det skjer etter bare fire uker i regjeringsposisjon. Det er derfor all grunn til å spørre hva Jens Stoltenberg og hans regjeringskolleger har i vente fra Senterparti-«opposisjonen» i Stortinget fremover.
For maken til det rot og kaos om Senterpartiets posisjon i skattesaken som partiets nestleder skapte sist onsdag, er det få opposisjonspartier forunt å gasse seg i. Og få regjeringer som utsettes for. Med mindre de har Senterpartiet som regjeringspartner.
I så måte er det verdt å merke seg at selv SV, som de fleste spådde ville bli den upålitelige urokråka i den rød-grønne regjeringen, har vist en større lojalitet og disiplineringsevne som regjeringsparti enn Senterpartiledelsen.
Rett nok deltok brorparten av stortingsgruppen i en demonstrasjon mot regjeringens vedtak om å sende F16-fly til Afghanistan. Det var ubehagelig nok for partiledelsen og regjeringen. Men partiledelsen sluttet rekkene i Stortinget og holdt munn.
Og i Stortinget opplever vi endog at en av stortingsgruppens mest ihuga venstreradikalere, Heikki Holmås, som finanspolitisk talsmann for SV, står fram som en glødende forsvarer av regjeringens skattepakke.
Mens Senterpartiets nestleder desavuerer sin egen regjering og forårsaker krisemøter mellom regjeringspartiene.
Vi misunner ikke Jens Stoltenberg og Kristin Halvorsen som skal manøvrere seg gjennom et urent farvann med en besetning som er rede til å gjøre mytteri ved første givne anledning.