Politisert kirke?

Arbeiderpartiet har tilsynelatende lansert en offensiv i forhold til Den norske kirke. Tidligere i år har partiets talsmenn og -kvinner tatt til orde for å mobilisere statskirkens medlemmer til menighetsrådsvalgene. Og i går kunngjorde partiets kirkepolitiske talskvinne, Grete Knudsen, at hun ville ha det kristne kulturgrunnlaget innskrevet i Arbeiderpartiets partiprogram.Det vil i så fall representere et tidsskille i partiets historie. Selv om en av Arbeiderpartiets første valgte stortingsrepresentanter ved valget i 1903, Alfred Eriksen fra Troms, var prest, har det offisielle partiet holdt noen armlengders avstand både fra kristendommen og Kirken.Rett nok eksisterer det en Kristne arbeideres forening som samler en del av arbeiderbevegelsens kristelige medlemmer, men partiets radikale fortid som kommunistparti på 20-tallet har preget dets forhold til religionen siden. Hverken Einar Gerhardsen eller Trygve Bratteli var medlemmer av statskirken og under Gerhardsens regjeringer måtte man være påpasselig så man oppfylte Grunnlovens krav til at over halvparten av statsrådene måtte være medlemmer av statskirken. Og i kirkepolitiske saker har arbeiderpartiregjeringene stadig vært på kollisjonskurs med Kirkens maktsentra.Det ligger derfor an til en spennende utvikling når det gjelder Arbeiderpartiets forhold til både kirke og kristendom om Grete Knudsen får det som hun vil. Partiet favner store deler av den «tause majoritet» i Den norske kirke og dersom dette kan bidra til å øke det kirkelige engasjementet til de passive statskirkemedlemmene, bør det hilses velkommen av alle dem som ønsker en bred og åpen folkekirke.Det er imidlertid dem som frykter en slik utvikling og som advarer mot å politisere Kirken. Men denne kritikken får en snev av ironi over seg når den kommer fra medlemmer av Kristelig Folkeparti som nærmest per definisjon har gjort partipolitikk og kirkepolitikk til synonyme begreper. Det kan ikke være slik at et bestemt parti skal ha monopol på kristelighet.Det vi nå aner er posisjoneringen foran den debatt som vil komme når stat-kirke-innstillingen blir avgitt neste år. Da vil striden stå mellom dem som ønsker en åpen folkekirke og dem som ønsker å skille kirken fra staten og rendyrke Kirken som et trossamfunn for de få.De sistnevnte har nemlig all grunn til å frykte hva det vil bety for Kirken at den nåværende parodien på et kirkelig demokrati blir avviklet ved at statskirkens medlemmer oppfordres til å slutte opp om valgene av menighetsråd. I dag nærer vi bekymring for lokaldemokratiet når valgdeltagelsen ligger i underkant av 60 prosent. Det kirkelige demokratiet og Kirkemøtets legitimitet hviler på en valgdeltagelse på tre prosent. Frykten for hva en økt demokratisering av Kirken vil innebære kommer derfor til å prege den kirkepolitiske debatten i tiden framover. I så henseende har Kirken vært politisert i en årrekke allerede.