Hele Norges bestefar og kåsør Odd Børretzen fylte 80 år sist uke. En av de tingene han angrer på, ifølge et intervju i Tønsberg Blad, er at han ikke ba Skavlan holde kjeft og reiste seg og gikk da programlederen i talkshowet for et år siden kom med uverdige antydninger om utroskap. — Jeg burde marsjert ut som en rasende russisk politiker, sier Børretzen. Som for øvrig også er blitt VG-avhopper. Den avisen leser han aldri.Når er det riktig å reise seg og gå? En leder kommer med sarkastiske bemerkninger til en ansatt på en møte. Gjentatte ganger. Ingen av de andre ansatte reagerer. Etter en skikkelig sirlig kommentar begynner den ansatte å gråte. «Oj, oj, det var da voldsomt, ikke helt i form i dag, kanskje?» sier lederen. Fortsatt reagerer ingen. Om en skulle handlet humant, burde samtlige reist seg og gått, med beskjed til lederen om at nå var det nok.Når en mor som er medlem i en karismatisk sekt får beskjed om å avvise datteren ved kirkedøren fordi hun har syndet, er kritisk og ulydig, skal hun reise seg å gå. Hoppe av sekten - selv om hun har brukt alt sitt engasjement i mange år der. Det var akkurat det en mor som hadde vært medlem av Guds Lam menighet, nylig gjorde.Når barnevernsbarnet sitter i møte med 8 voksne som snakker over hodet på en, som distansert eller profesjonelt - som vi liker å kalle det - forteller henne hva hun har gjort galt. At hun skal en uke alene på en hytte med en ansatt hun ikke liker. Velger hun å ikke si sin versjon av sannheten. Hun reiser seg og går. De ansatte fortsetter møtet om henne.Når andaktsholderen lener seg fram og forteller at alle er syndere og slemme, uten å nevne nåden. Og barna får høre: Vær forsiktig lille hånd hva du gjør. Gud ser deg. Når de skremmer til tro, burde alle kirkegjengerne reist seg og gått. Når helsesøsteren antyder at 16-åringen som veier normalt for sin høyde, har litt ekstra fett rundt magen, burde jenta bedt helsesøster holde kjeft og reist seg og gått. Når foreldrene til en 6-åring i barnehagen får kommentar fra en ansatt på et foreldremøte om at ungen deres ligger litt etter, mens enkelte foreldre begynner og hviske og tiske og fortelle at det har de merket også, burde de reist seg og gått.Når ansatte i psykiatrien får beskjed om å legge 10 år gamle barn i bakken med politigrep, burde de sagt de ikke kan utføre den jobben og reist seg og gått.Når læreren sier karakterene høyt i klassen og smiler lett og har en sarkastisk kommentar til hun som har fått bunnkarakter, skal denne jenta vite at den eneste verdige handling hun da skal utføre er å be læreren holde munn og reise seg og gå. Og om noen spør hvorfor hun hopper av skolen av noen år senere, vil kanskje denne episoden være forklarende nok.De reiser seg og går for å bevare verdigheten. Om det er verdigheten de tar med seg, burde vi kanskje fulgt etter.Når uverdigheten fortsetter i systemene, er det for noen ikke nok å reise seg og gå. De hopper av. Dropouts kalles de. De hopper av skolen, kirkelivet, organisasjonen, familien, samfunnet, hjelpeapparatet, skjønnhetstyranniet, karrierestigen. De hopper når følelsen av uverdighet og meningsløshet blir for stor. Det er ikke alltid avhopperne er på avveie. Ikke sjelden sier det noe om systemene vi er en del av når behovet for å hoppe melder seg. Kanskje ikke skolen, organisasjonslivet, menighetene eller samfunnet rommer nok forskjeller til at mange opplever verdighet og menneskelighet i et system? Kanskje den eneste anstendige handling de da skal foreta seg er å hoppe. Og det eneste degjenværende kan reddes av, er å lytte til avhoppernes dyrt ervervede erfaringer.Skal vi vinne ny innsikt må vi spørre dem som går om hvorfor. Spørre dem som hopper om hvorfor de hopper. Kanskje noen skulle bedt avhoppere av alle slag om å holde kurs for alle sittende og gjenværende. De ville nok hatt mye å fortelle som kunne gjort relasjoner og systemer mer menneskelige. Eller kanskje ville de helst lære oss noe om mot til å gå når det er nødvendig, og mot til å hoppe?Nyansene vil gjerne fram her som i alt annet. Det er ikke snakk om å gå eller hoppe fra motstand og ubehageligheter vi kan vokse på. Det er snakk om oppbrudd fra situasjoner der mennesker blir gjort små, krenket eller behandlet uverdig. Jeg husker godt da jeg stod vakt på handikapparkeringene som 8-åring og jaget alle friske. Pappaen min var funksjonshemmet og trengte plassen. I dag bedriver jeg ikke denne modige syssel. Kan jeg da til tross for økt kunnskap og forståelse påstå jeg har vokst til å bli noe som helst?Bruk av ord som omtanke, samhold, solidaritet og samhørighet, er kraftig redusert de siste ti årene, skrev A-magasinet 22. september i år. Stadig flere spør etter å bli møtt betingelsesløst, varmt og menneskelig. Denne utfordringen kan kanskje ikke nye forskrifter, komitemøter eller utvalg løse.Oppreiste eller hoppende mennesker skal du merke deg. De har som regel gjort noen erfaringer du kan lære av. Når de finner et verdig sted å være, blir de, slår dype røtter og tåler mye. Avhopperne er ikke alltid på avveie. Om det stemmer at det finnes kunnskap hos skoleavhopperne, tro hos kirke- og sektavhopperne og kjærlighet hos systemavhopperne, tar kanskje ingen av oss skade av en liten avstikker fra den brede veien som kanskje bare fører til startstreken.Når kloke mennesker reiser seg og går, og de som vil bevare verdigheten, hopper av systemene, bør det ringe en klokke for alle sittende og gjenværende. Om de ønsker å utvikle noe som skal ligne et verdig liv. Kanskje for mange av oss er for flinke til å bevare systemer, og for få av oss klarer å bevare oss selv og menneskene rundt oss.Den nye bevegelsen er fin. God trim for kropp og sjel. Om det blir for uverdig, reis deg og gå. Kvier du deg? Det er bare å hoppe i det.