For regjeringens gordiske fylkesknute skal nå løses ved å gjenopprette den forvaltningsordning man hadde i Norge fram til 1975 da fylkesmannen var fylkeskommunens administrative leder.Slik sett har den nåværende fylkeskommunen vært et 27-årig mislykket eksperiment som trolig har kostet skattebetalerne milliarder av kroner i unødige driftskostnader. Men fylkekommunen har aldri klart å fremstå med legitimitet som et folkevalgt forvaltningsnivå velgerne har identifisert seg med.Regjeringens forslag er et kompromiss mellom nesten noe og absolutt intet. Høyre har programfestet at fylkeskommunen skal fjernes. KrF ønsker fylkeskommunen opprettholdt som et slags distriktspolitisk alibi. Og i skjæringsflaten mellom disse kryssende interesser har Venstre klekket ut det kompromiss som regjeringen nå har falt ned på. Tilbake til 1975.Men når man først har bestemt seg for å opprettholde fylkeskommunen er en sammenslåing av fylkeskommunen og fylkesmannsembetet en fornuftig og rasjonell løsning. Forutsatt at man finner fram til en løsning på det problemet som var en vesentlig årsak til fylkeskommunereformen i 1975 — fylkesmannens dobbeltstilling. Samtidig som fylkesmannen var administrativ leder for folkevalgte organer i fylkeskommunen var han også statens øverste representant i fylket med tilsyns- og kontrolloppgaver på vegne av staten. Det skapte en problematisk dobbeltrolle. Her er det en del prinsipielle grenseoppganger som må gås opp om man ikke skal havne i et legitimitetsmessig uføre.Og når man først børster støvet av en gammel forvaltningsordning bør man også sørge for å ta med seg de beste sider ved den forvaltningsordning vi forlot i 1975. Inntil da besto fylkestinget av ordførerne i fylkets kommuner. Det var et indirekte valgt politisk organ - et forum hvor ordførerne fant fram til omforente løsninger som ble forankret i de enkelte kommuner. På denne måten sikret fylkeskommunen seg legitimitet både blant velgere og folkevalgte i kommunene. Det styrket fylkeskommunens autoritet og anseelse. En autoritet og legitimitet som forsvant da man etablerte direkte valg til fylkestinget med til dels ukjente kandidater fra partienes B-lag. Derfor burde regjeringens nye fylkesreform også omfatte en gjeninnføring av fylkestinget som et ordførerkollegium.