Onsdag meldte NRK at en 31 år gammel alenefar på Sørlandet mister omsorgsretten for en tre år gammel gutt, fordi en DNA-test viser at mannen likevel ikke er guttens biologiske far. Testen ble tatt etter at en annen mann gjorde krav på farskapet, men resultatet var negativt for begge de to mennene.
31-åringen har hatt omsorgen for gutten siden et samlivsbrudd med barnets mor for mer enn to år siden. Han har oppdratt gutten som sin egen sønn. Nå ønsker den biologiske moren gutten tilbake, men barnevernet sier nei til dette på grunn av morens situasjon.
Da skulle man tro at treåringen forblir hos mannen som i praksis har vært hans far siden fødselen. Men så viselig er ikke lovverket innrettet.
For dagens regler sier at 31-åringen ikke får være fosterfar siden han er enslig. I tillegg brukes svak økonomi mot ham. Dermed ender den lille gutten i fosterhjem.
Denne saken er et grelt eksempel på at menn ofte blir rettsløse når et samboerskap ryker. Har mannen ikke vært gift med kvinnen, har han lite å stille opp med.
Men vel så alvorlig er det at barn så til de grader er rettsløse når det kommer til slike omsorgssaker. Det er de små som er den virkelig svake part i barnefordelingssaker. Barnets forhold til sin sosiale far vektlegges i altfor liten grad. Jussen kjenner bare den biologiske faren.
Norge står ofte fram i internasjonale fora og skryter av hvor langt vi er kommet i å ta barns rettigheter på alvor. Barneombudet er selve prikken over i-en. Men den konkrete saken fra vår egen landsdel viser at når det kommer til stykket, må hensynet til barnet ofte vike. Og den viser at vi i praksis ikke er så flinke til å følge internasjonale konvensjoner som det hevdes i festtaler.
For FNs Barnekonvensjon er ikke til å misforstå. «Alle tiltak for barn skal være til barnets beste» og «Det er statens ansvar at barn får sine rettigheter oppfylt», heter det i erklæringen som Norge har undertegnet.
Denne aktuelle saken viser at det ennå gjenstår mange slag i kampen for barns rettigheter. Også i Norge.