Spyd er en merkelig gren innen friidrett. På samme måte som hopp er det. Fellesnevneren er at man i det ene øyeblikk kan være suverent best i verden, for så i det neste være milevis unna topplasseringer. Det handler om ørsmå marginer. Det handler om bittesmå tekniske detaljer som utgjør mange meter forskjell på gressbanen eller i bakken.
Særlig i hopp er eksemplene mange på døgnfluer som plutselig har fått det til å stemme, for så å være helt utenfor i neste sesong.
Men at Andreas Thorkildsen skulle få såpass store problemer som han har hatt de siste årene, var det få som hadde sett for seg da han så overbevisende knuste konkurrentene i OL-finalen i Beijing.
Fra 2009 og fram til VM i Daegu i september 2011 fortsatte da også oppturen. Thorkildsen vant 15 av 21 konkurranser hvis vi kun ser på Golden League, Diamond League, VM og EM. I 17 av disse konkurransene kastet han over 85 meter. Nå er det snart to år siden sørlendingen bikket denne grensen, og seirene har det vært langt mellom.
2013-statistikken viser at sju konkurrenter har kastet lenger enn ham i år. Thorkildsens års beste på 84,64 meter er bare det 21. lengste kastet i verden. Dmitri Tarabin, Vitezslav Vesely og Tero Pitkämäki virker alle å ha et høyere toppnivå inne enn vårt store håp.
Gull virker med andre ord ikke spesielt realistisk. Til og med medalje vil måtte kunne karakteriseres som en positiv overraskelse.
Likevel strutter altså Andreas Thorkildsen tilsynelatende av selvtillit. Enten er det i et forsøk på å lure seg selv til å tro at han er bedre enn resultatene tilsier, eller så er det fordi han merker at de ørsmå marginene er i ferd med å falle på plass, fordi han føler at den gode teknikken snart er tilbake. I så tilfelle er det lov til å håpe på en real opptur i Moskva neste uke. Og vi skal ikke glemme at både Dmitri Tarabin, Vitezslav Vesely og Tero Pitkämäki har en historie for ikke nødvendigvis å være best når det gjelder som mest. Skal Thorkildsen ta gull, er han avhengig av at så skjer igjen.
Spyd blir i hvert fall spennende i årets VM.