Det er herlige politiske debatter for tiden. Det argumenteres om retten til heltid, hvordan arbeidslivet skal styres gjennom arbeidsmiljøloven, og vi ser også saker om hvorvidt vi bør øke kontantstøtten for å øke andelen som er hjemme med sine barn. Sakene virker å ha stor spredning, men det er en fellesnevner i dette. Det er ordet fleksibilitet. De politiske forskjellene kommer til syne i hvem de forskjellige partiene mener fleksibiliteten skal komme til gode, og på hvilken måte.Hva tror vi mest på; samfunnsutvikling gjennom et gjennomregulert og kontrollert statlig regime der staten ønsker å ta mye ansvar? Eller tror vi heller på samfunnets og markedets sunne fornuft til selv å finne løsninger, der den enkelte er sin egen lykkes smed?
Selv tror jeg på en mellomløsning. Vi trenger velfunderte overordnede rammer og verdier som ivaretar både ressurssterke så vel som ressurssvake. I tillegg til det må det gis lokal og individuell frihet til å ta egne valg. Vil vi ha et samfunn som nærmest er passive nikkedukker i et rigid system, eller vil vi ha sterke meningsfulle individer som vet at det klarer å ta egne valg, og som får mulighet til å gjøre det?
Debatten omkring arbeidsmiljøloven og regulering av arbeidstid ønskes hjertelig velkommen. Gjennom dialog med fagbevegelsen må vi klare å komme fram til mer hensiktsmessige reguleringer av arbeidslivet, gjerne med mulighet for lokale tilpasninger. Vi skal skjerme slik at det ikke er mulig med rovdrift på ansatte, men samtidig tror jeg ikke på at arbeidslivet skal lovreguleres ut ifra tanken om at mennesket må beskyttes mot hverandre. Det gir for stramme rammer og vil virke begrensende på den utviklingskraften Norge trenger. Å lovfeste rett til heltid tror jeg i hvert fall ikke på.
Vi trenger å videreutvikle Norge på en måte som skaper så mange jobbmuligheter som mulig. Det er den store nøkkelen til et åpent og inkluderende arbeidsliv for alle. Samtidig bør vi ha et arbeidsliv hvor hver enkelt har mulighet til å realisere mest mulig av sitt potensial, der barrierene mellom sektorer er brutt ned, og der det er naturlig å veksle mellom rollene som arbeidstaker, arbeidsgiver og det å drive sin egen virksomhet i løpet av en yrkeskarriere. Dette kan gjøres ved at:
Skatte— og trygdesystemer sikres slik at det alltid lønner seg å jobbe. Minstefradraget for lønnsinntekter må økes.
Vi sikrer inngangen til arbeidsmarkedet gjennom vid adgang til kortvarig leie av arbeidskraft og midlertidige ansatte i inntil et halvt år. For å hindre misbruk og langvarig usikkerhet må grensene for varighet strammes inn i forhold til dagens 4 år. Regelverket må være likt for hele arbeidslivet. I dag er det paradoksalt nok større adgang til misbruk av ordningen i offentlig sektor.
De som driver enkeltpersonsforetak eller er eneste ansatt i eget aksjeselskap skal ha tilgang til flere av velferdsstatens rettigheter og plikter. Bla når det gjelder sykelønn og oppsparing av alderspensjon og egen tjenestepensjon.
Den enkelte arbeidstaker skal kunne ta med seg sine pensjonsrettigheter uansett om en arbeider i det offentlige, private bedrifter eller driver egen virksomhet. Pensjonsprivilegier for særskilte sektorer og tariffområder må fjernes, samtidig som skattefradrag for individuelle forsikrings og pensjonssparingsordninger gjøres mest mulig likt for alle.
Arbeids- og familieliv skal virke sammen. Som politikere har vi ansvar for å skape gode oppvekstforhold og livskvalitet i alle livets faser. Alle ønsker vi vel å utøve en politikk som gir harmoniske barn og foreldre med gode utgangspunkt for å møte livet. Samtidig skal våre tiltak og valg skal bringe Norge fremover som nasjon.
KrF ønsker å forhøye satsene for kontantstøtte til 7000 for ettåringer og 4000 for toåringer. Hensikten er å gi barnefamiliene valgfrihet til å kunne være mer sammen med sine barn. Jeg støtter fullt ut at familiene skal ha valgfrihet og mulighet for fleksibilitet, men jeg kan ikke støtte dette forslaget. Jeg tror ikke at det å bruke 2,1 mrd. på stønader vil gi oss de resultatene som vi ønsker oss i forhold til et fleksibelt og sunt familie- og arbeidsliv. En velfungerende familie og arbeidslivspolitikk kjennetegnes av muligheter for vekst og verdiskapning, tiltakene skal favne alle samtidig som det er rom for at den enkelte opplever å ha valgfrihet i egne liv. Da må vi som politikere se på økonomien i dette, både på inntekts- og kostnadssiden.
Statens penger skal brukes på tiltak som bidrar til sunn utvikling. Derfor skal ikke politikere tilrettelegge for å skape stønadsmottakere for å få fleksibilitet i familie og arbeidsliv. Jeg tror på den kraften som ligger i at mennesket får og tar ansvar både for eget liv og egne inntekter. Familiene må få den nødvendige økonomiske valgfriheten gjennom egen innsats og beviste valg.
Norge trenger en skattereform for å styre samfunnsutviklingen i en bærekraftig retning. En reform som ser helhet i skattespørsmål og ikke kun enkelttemaene, slik debattene gjerne foregår i dag. I en slik skattereform må vi også tilrettelegge for å gi familiene reelle valg når det gjelder fleksibilitet i forhold til å være hjemme eller i jobb. Det skal være mulig for unge familier å etablere seg uten å bli satt i en økonomisk hengemyr som staten så skal «ta ansvaret for» gjennom stønad til å være hjemme. Gjennom en bevist styring av skatt og tilpassede velferdsordninger bør det være mulig å ivareta familielivet sammen med vekst og verdiskapning.
Vi skal dyrke fram det friske og verdiskapende gjennom at folk skal få bruke sine muligheter, ikke gjennom rigid regulering basert på mistenksomhet og oppbygging av passive stønadsordninger.