Ved å si opp sørlendinger som snakker lokal dialekt, gir teateret fra seg muligheten til å speile landsdelen, og vil komme i utakt med det publikummet det er satt til å betjene, mener Scherpf. Dette mener han vil føre til at sørlendingenes egenart og identitet underkjennes, utviskes og anonymiseres. «Hvis teateret skal handle om dem, så skal det serveres av dem, og for dem – på deres eget språk», sier Scherpf.
Selvfølgelig har han et poeng. Vårt regionteater må oppleves relevant for dem det skal spille for.
Det er vel og bra å sette opp kassasuksesser som «La Bohème» og «Spelemann på taket», men regional— og lokal relevans har stykkene i svært liten grad. Hadde dette vært det eneste Forthun planlegger å foreta seg med Agder Teater, kunne vi hatt grunn til å være bekymret, men slik er det ikke. For det første beholder hun én av skuespillerne som snakker sørlandsdialekt. Dessuten har Forthun hyret inn en rekke sørlandsforfattere til å lage enaktere. To av dem er planlagt satt opp etter nyttår.
Også Forthun mener at teateret skal speile regionens sjel. Men den skal i tillegg ha en større funksjon, og speile det mer allmennmenneskelige, forstår vi henne rett. Også vi er tross alt mennesker først, og deretter sørlendinger. Vi trenger ikke få alt servert på sørlandsdialekt for å oppleve det som relevant.
Det som nå skjer på Agder Teater har sin parallell i utviklingen på UiA. Før var det nok med hovedfag for å bli fast ansatt. Nå kreves det doktorgrad. På alle nivå i samfunnet foregår det en kvalitetsheving, som ser ut til å ha nådd Agder Teater, drevet fram av at Kilden skal fylles med innhold. Bygget i seg selv øker forventningene til kvalitet og profesjonalitet, som gjør at publikum ikke lenger vil ta til takke med hyggelig amatørspill. Det trenger vi da heller ikke, ettersom mange unge sørlendinger med teaterutdanning tripper etter å få kontrakt på Sørlandet. Dermed vil publikum kunne få i pose og sekk – både profesjonalitet og lokal dialekt.