«Kunst er noe underlig, som jeg aldri tror noen vil helt skjønne hva er. Det er kanskje derfor det er så interessant, for det er noe uforståelig.» Dette skriver en 10. trinns elev i en tekst hvor hun reflekterer over sitt syn på kunst. Teksten ble skrevet i forbindelse med forskningsprosjektet «Ungdoms møter med samtidskunst», etter et besøk på utstillingen «Morten Viskum», som ble vist på Sørlandets Kunstmuseum fra 13. februar til 2. mai i år. Utsagnet står i kontrast til spørsmålet: «Men et bilde malt med en død hånd burde jo bety noe?» hentet fra kunstkritiker Johan Otto Weissers omtale «Livet og døden og sånn», en kritikk av den samme utstillingen, trykket i Fædrelandsvennen 19. februar.

Det finnes mange meninger om kunst. På Sørlandet har vi en situasjon hvor svært få av disse meningene kommer på trykk i lokalpressen. Den som stort sett får synliggjort sine synspunkter om kunst i det offentlige ordskiftet er nettopp Weisser. Det er derfor gledelig at han selv, i debattinnlegget «Kritikerens rolle» 4. mai, etterspør flere stemmer og ulike kunstsyn representert i regionen. Jeg er glad for den pågående kritikerdebatten mellom Weisser og Cecilie Nissen, og jeg er enig med dem i at flere stemmer må synliggjøres. Sørlandet trenger flere kunstkritikere og en mer nyansert kunstdebatt!

I den forbindelse leste jeg med stor interesse innleggene til 8.-klassingene Judith Moi og Daniel M. Messel fra 8 a på Oasen skole, som var trykket på Ung debatt! 9. og 16. april. De hadde sett en utstilling som hadde engasjert dem såpass at de skrev et innlegg til avisen. Hvor ofte skjer det? Med skolen hadde de besøkt Viskum utstillingen. Akkurat disse ungdommene ser ut til å være enige med Weissers kritikk. Weisser liker ikke Viskums kunst. Det er tydelig. Moi og Messel synes utstillingen er kvalm, og stiller spørsmål om det er greit å stille ut rotter på glass, og om det er greit å bruke en død menneskehånd til å male med.

Hvis man kikker litt nærmere på Mois innlegg kan man ane at flere og mer nyanserte meningsytringer om Viskums kunst har funnet sted. Hun skriver: «Jeg personlig syns ganske synd på alle de tusen rottene, mens andre i klassen syns ikke det gjorde noe om noen rotter er døde». Spørsmålet er hva de andre i klassen har tenkt og ment? Og hvorfor? Det kom aldri fram i Fædrelandsvennen. Meningsytringene til de mange elevene og andre besøkende som var mer positivt innstilt til utstillingen og Viskums kunst kom ikke på trykk.

Jeg kan kanskje bidra med noe her. Som stipendiat ved Fakultet for kunstfag på Universitetet i Agder arbeider jeg med et doktorgradsprosjekt hvor jeg utforsker ungdomsskoleelevers meningsskaping i møter med samtidskunst. I løpet av tre skoleår har jeg hatt stor glede av å følge de samme elevene fra to ungdomsskoler på tre ulike samtidskunstutstillinger på Sørlandets Kunstmuseum.

Den siste utstillingen elevene besøkte var utstillingen med Viskum. Elevene hadde en aktiv rolle i utstillingsbesøket, og det var deres egne spørsmål som ble utgangspunkt for samtalene og meningsutvekslingene. Det entydige inntrykket er at utstillingen med Viskum skapte stort engasjement blant elevene. Hvor ofte hører man om ungdomsskoleelever som diskuterer kunst i spisefri? Hvor ofte hører man om at den samme gruppen forteller om en kunstutstilling (eller egentlig noe som helst som skjer på skolen eller i livet deres) over middagen med resten av familien?

Som del av prosjektet og pedagogiske opplegg knyttet til norskfaget, skrev elevene ved begge skolene tekster i etterkant av besøket. I tekstene reflekteres det over hvorvidt utstillingen til Viskum er verdt å se eller ikke. (Av anonymitetshensyn knyttet til forskningsprosjektet kunne ikke disse elevenes synspunkter trykkes i avisen). Det er stor overvekt av elever som synes utstillingen er verd å se. Argumentene er mange. Det sies at utstillingen får en til å tenke og reflektere over saker og ting som vi vanligvis ikke beskjeftiger oss med. Det sies òg at utstillingen får en til å stille en rekke spørsmål om for eksempel hva som er rett og galt i forskning og kunst.

Noen elever synes det er spennende at kunsten nettopp stiller spørsmål, fremfor å komme med klare svar, og at de selv er med på å skape betydningene. Som en jente sier: «Jeg mener bra kunst er kunst som får oss til å stille spørsmål. Jeg liker kunst der du må tenke selv, hvor kunsten ikke er bare det du ser.» På spørsmålet om hva elevene mener er kunstens oppgave, kommenterer en gutt at han mener det er å gjøre inntrykk på oss, og få oss til å tenke. Videre sier han at han aldri har brydd seg om kunst, men at Viskum utstillingen imponerte han: «Det at jeg (…) blir imponert over en kunstutstilling er faktisk sykt. Jeg har aldri blitt det.»

Noen av elevtekstene synliggjør en lignende ordbruk som man og finner i Weissers, Mois og Messels tekster. Også her er det elever som synes Viskums kunst er for ekkel og for drøy. Likevel oppfordrer enkelte av disse folk til å se utstillingen for at de skal gjøre seg opp meninger selv. Uansett: meningsytringene i elevenes interaksjon og refleksjon nyanserer det som kom fram om Viskums kunst i Fædrelandsvennen. Om flere lignende synspunkt og stemmer (som jeg vet finnes der ute) hadde vært synliggjort, hadde kanskje også flere tatt turen og sett utstillingen?

Jeg oppfordrer folk til å oppsøke kunst— og kulturarrangementer uavhengig av andres subjektive kritikk, og til gjøre seg opp meninger selv. I tillegg må de gjerne synliggjøre sine synspunkt. Og hva om Fædrelandsvennen av og til engasjerer flere kunstkritikere, for eksempel ungdom, til å ytre sine meninger om kunstutstillinger? Eller hva med noen ganger å referere til kunstmøtene til de aller minste barna, som ikke har noe opparbeidet eller hemmende kunstbegrep, og som virkelig møter kunsten med en åpenhet som kanskje Weisser, Nissen og alle vi andre noen ganger skulle ønske at vi hadde hatt?