Terrorangrepene i Paris og de etterfølgende aksjoner i Brüssel har nå brakt volden til vår verdensdel. Mange nordmenn har personlige minner fra besøk hvor terroren har rammet, og følgene angår oss alle.
Det er lite som tyder på at diplomatiske eller politiske tiltak alene kan løse denne floken. Til det har konflikten allerede fått eskalere for langt. President Hollande har overfor begge kamre i landets nasjonalforsamling fastslått at Frankrike er angrepet av IS og befinner seg i krig. Etter FN-pakten (§ 51) har da enhver stat rett til å forsvare seg mot angrep, og kan gjengjelde med et tilpasset svar inntil FN har fått «gjenopprettet internasjonal fred og stabilitet». Gjengjeldelsen må altså stå i forhold til den aggresjon som man er utsatt for. Men når president Hollande i nasjonalmonumentet Versailles snakker om at Frankrike befinner seg i krig, har han i virkeligheten passert en grense som det ikke er noen vei tilbake fra. Ordbruken her indikerer at konflikten vil utvikles videre, og en bakkekrig i Syria er derfor kommet meget nærmere.
Frankrike kan aktivere NATO
Nå ser det foreløpig ut til at Frankrike kan se seg tjent med å bygge en «koalisjon av villige». Da er en Sikkerhetsrådsresolusjon nødvendig for å legitimere militære bidrag fra nasjoner som ikke er angrepet. Tilnærmingen til Russland er også naturlig etter IS’ terrorbombing av det russiske passasjerflyet over Sinai tidligere i høst. Videre kan det jo tenkes at Frankrike kan aktivere NATO hvis det butter imot med å få Russland med på laget. Solidaritetsparagrafen i NATO om at et angrep på en stat skal betraktes om et angrep på alle kan da eventuelt komme til anvendelse.
... en bakkekrig i Syria er derfor kommet meget nærmere.
Problemet i forhold til NATO er selvsagt Tyrkia. Landet støtter på den ene side turkmenerne i deres kamp mot Assad-regimet. Samtidig ønsker de ikke at kurderne skal lykkes i deres kamp mot IS av frykt for en egen kurdisk stat. Tyrkias vanskelige balansegang kommer her tydelig til uttrykk gjennom nedskytingen av det russiske flyet som angivelig skulle ha krenket tyrkisk territorium.Slike episoder skjedde ikke under den kalde krigen en gang, og viser hvor anspent situasjonen nå er. Hvis den franskinspirerte «koalisjon av villige» skulle komme til å tråkke Tyrkia på tærne, vil NATO trolig stå overfor et tyrkisk veto som vil lamme alliansen. NATO ble i sin tid opprettet for en helt annen situasjon, og den sikkerhetspolitiske utvikling kan derfor fort gi alliansen status som en betydningsløs anakronisme fra en svunnen tid.
Forbausende liten styrke
Når det gjelder styrken til IS foreligger det meget usikre vurderinger. Det skal angivelig befinne seg om lag 10.000 IS-krigere i Syria og Irak. Det er i så tilfelle en forbausende liten styrke til å kunne kontrollere et såpass stort område med en tilhørende befolkningsmasse som de angivelig nå gjør. Ut fra bildemateriale på internett er de også temmelig primitivt utstyrt, og vil overhodet ikke kunne stå imot en moderne bakkestyrke av noen størrelse. Hovedutfordringen med en militær løsning ligger følgelig i å tvinge IS til kamp. Ved en bakkeinvasjon vil trolig IS forsøke å unngå å bli innviklet i avgjørende slag, og foretrekke å gå «under jorden». Riktignok vil de derved miste politisk makt, men de vil dog utgjøre et latent sikkerhetsproblem som vil medføre at det blir krevende å stabilisere regionen.
IS vil en slik situasjon kunne svare med terroraksjoner i det de oppfatter som fiendtlig territorium, med andre ord Europa. Det vil i så tilfelle bidra til at motsetningene tilspisses ytterligere. Dessverre er det grunn til å tro at mange da vil ha vansker mellom å skille flyktningproblematikken fra den islamske terror. Det vil gi de høyreekstreme på det europeiske kontinent god anledning til å piske opp stemningen. Dette er miljøer som har et helt annet forhold til bruk av vold som politisk virkemiddel enn hva vi kan forestille oss i Norge. Europa kan derfor nå stå overfor en spiral av stadig økende politisk konfrontasjon hvor demokratiet kan bli utfordret.
Våge å ta oppgjøret
Det er ingen grunn til å tro at en såpass liten styrke som IS i løpet av så kort tid kan oppnå slike resultater uten at de på et eller annet vis har fått støtte fra sympatisører i nærliggende land. Som kjent biter ingen klok hund hånden som gir den mat. Ettersom IS-terroren er forunderlig fraværende i land som Saudi-Arabia og Qatar er det nå naturlig å undersøke hvilken rolle disse landene egentlig spiller i forhold til den islamske terror. Og skulle det vise seg at ikke alle har så rent mel i posen som de forsøker å gi inntrykk av må verden bare våge å ta oppgjøret med mørkets krefter i disse landene. Koste hva det koste vil.
Tiden er nå inne til å hjelpe land som strever med å etablere stabile demokratiske samfunn, som eksempelvis Tunisia. Samtidig må man sette et nådeløst fokus på de krefter som understøtter terroren, uansett hvor disse krefter måtte befinne seg. Parallelt rykker bakkekrigen nærmere.