Da jeg sendte inn min søknad om deltakelse i Sprek-prosjektet, var noen lystige sykkelturer til Skagen det nærmeste jeg hadde oppnådd av sportslige bragder på sykkelsetet. Ikke alltid kom vi frem til Skagen heller, erindrer jeg. Må nok innrømme at noen av disse turene «havarerte» på Tversted og at taxi ble løsningen for å komme seg videre til Skagen. Denne uken setter jeg meg igjen på danskebåten — men denne gangen skal jeg tur/retur samme dag. Tror nok vi vil vekke en viss oppsikt i Danmark, når de møter en gruppe edru damer fra Sørlandet denne gangen. Dessuten har jeg lagt litt press på meg selv ved å ta med meg min gode venninne Annie på denne overfarten. Hun er alltid i sin livs form, og en tøff utfordrer. Heldigvis har hun såpass dårlig stedsans at hun neppe sykler fra meg av den grunn. Turen til Skagen bør ikke by på for stor utfordring denne gangen. Det er mer hvor mye tid vi har til lunsj der, som opptar meg. For denne gangen skal vi også sykle tilbake for vi har jo en båt å rekke hjem til Kristiansand!
Må innrømme at jeg har hatt kvaler over å skulle fullføre den lange løypa på rittet, men bekymringen for dette er blitt mindre i takt med at jeg har forbedret formen min. Merker at jeg mentalt er klar for dette, selv om det korte løypen ville vært mer hyggelig å sykle med flott natur og nesten flatt terreng. Disse ukene har vist meg at det aldri er for sent å begynne å trene, men det er viktig å begynne forsiktig. For deretter å øke etter hvert. Resultatet er fin fremgang og motivasjon til å fortsette.
Så selv om jeg ser frem mot Palmerittet, seg jeg også frem til når jeg har gått i mål og prosjektet er over. Når jeg selv kan bestemme når jeg vil trene og hva jeg vil trene. Da vil jeg velge variasjon og sørge for å finne tilbake litt mer til hverdagens rutiner. Har jo vært i en sykkelboble de siste sju ukene hvor alt har dreid seg om sykling, spising og restitusjon. Angrer ingenting, men det har kostet litt. Også for de hjemme og på jobben min hos Norengros Gustav Pedersen, som har måttet tilpasse seg mine ønsker og behov denne tiden. Noe jeg ser frem mot er å forsøke å få flere av mine arbeidskollegaer til å finne frem joggeskoene og ta del i den gleden og det sosiale «overskuddet» som trening gir.
Inntil jeg ble en del av prosjektet, så jeg gjerne på en del mosjonistsyklister som utstyrsfriker, som så ut til å bruke masse penger på utstyr som burde ha liten betydning for prestasjonene deres. Mitt syn på dette har definitivt endret seg nå etter å ha tilbrakt mange tunge timer på sykkelsetet. Kvaliteten på sykkel og treningstøyet må ikke undervurderes. Alt utstyret vi har fått har gitt en helt ny opplevelse av å være «dressed for success». Buksa med god polstring både fremme og bak samt jakke med tre lommer, er jo så nært opp man kan komme ei jentes veskedrøm. Her er det plass til både leppestift og mobil på tur.