evelid003_2.jpg

Et herskapshus fra Block Watne med to søyler plyndret fra grekere. Jeg sto med sønnen min i hånda. Jeg nølte. Fra huset kom sukk og skrik og skingrende hyl. Andre foreldre kom kjørende. De slapp avkommet løs og søkte ly ved porten. Lett å komme inn, sa en, umulig å slippe ut. Vi var lokket dit med en lyseblå invitasjon, barneskrift og ballongklistremerker. Vil du komme i bursdagen min? Vi hadde kjørt ut av byen og opp i åsene over hovedstaden. Vi ante fred og ingen fare. Nå ble vi advart.

Skrikende vesener

Min venn, sa en far, ta ikke et eneste steg på stigen til helvete, for når du først har tatt ett, vil du ikke gjenkjenne de øvrige. En hær av små, skrikende vesener kom mot oss. Han hastet bort til bilen og forsvant. Vertinnen sto i døra. Hun hadde trent av seg det menneskelige, men jeg kjente igjen perleøredobbene, ei skrinn og mager stretch-rumpe. Smådjevlene skrek begeistret, var det fettet fra hennes kropp som satt klistret i melketennene deres? Vertinnen blottet et smil, bød oss en drikk, og som en høflig sørlending ved helvetes porter, steg vi inn og hørte dørene lukke seg bak oss.

Kvikke små, fingre grep fatt i klærne våre, de hadde skarpe negler, ville øyne. Spisse små tenner som var klebrige av kakerester og menneskekjøtt. Jeg slengte fra meg gaven vi hadde med, pent innpakket og med sløyfe på. Smådjevlene slapp oss et øyeblikk, de kastet seg over byttet, rev av båndet og flerret papiret. Skrikene gjorde meg svett og nervøs. Jeg kjente ikke så godt til knøttenes verden. Lenge var jeg barnløs og overmoden. Jeg husket barnebursdager hos klassekamerater da jeg selv var liten, sjenansen overfor voksne, at vi satt og spiste rundt et dekket bord.

Sjokoladetog

Jeg mannet meg opp, visste godt at ikke alt var bedre før. Og jeg hadde lest «Mio min Mio», «Brødrene Løvehjerte», «Fluenes herre». Det verste som kunne møte oss, var et hode på stake. Vertinnen nødet oss inn i stua. Små kjemper med hundre armer stormet rundt i rommet. På bordet sto fat med kaker og et sjokoladetog. På flatskjermen foregikk et tegneseriedrap. Hva skjedde med Albert Åberg og den lavmælte faren hans? Husets sønn kom styrtende, et gyllent barn med horn og gaffelspidd, en lang, tynn hale med pilformet ende. En stemme som gikk gjennom marg og bein.

Smådjevlene sto og spiste, løp og spiste. De åt mens de rev hverandre over ende, mens de jaget hverandre over vertinnens hvite sofa. De gomlet og drakk mens de stakk hverandre med sverd og hugget i lufta. De helte i seg mens de slåss og skrek og sang. Det var et helvetes inferno. Jeg satte meg ned på golvet og rugget fram og tilbake. Vertinnen kom inn med en nesehårtrimmer. Jeg ble ført inn i et kammers, spent fast i en stol, senket til jeg lå med hodet lavere enn føttene.

Brølende masser

Mens smådjevlene drakk og åt og la hverandre i bakken, fikk jeg revet av alt ansiktshår uten bedøvelse. Jeg svettet da jeg så meg i speilet. Rødflammete under vertinnens gel & lotion. Fra stua hørte jeg de brølende massene. Jeg ble senket i stolen igjen. Timene gikk. Men et sted der ute hadde noen betalt helvetes-penger for vår løslatelse. Klokka seks ble dørene åpnet. Utenfor ventet stasjonsvogner på sine små krapyl. Jeg kavet meg ut, fortumlet og ør i hodet, med hundjevelens øye tatovert i panna. Vertinnen lukket døra bak oss. Jeg grep sønnen min i hånda.

Vi kom oss inn i bilen, tok krappe svinger ned åssida.

Jeg snakket til ungen i baksetet.

Aldri mer, sa jeg.

Livet på solsiden er et helt lite helvete.