Det ble innledet med et terrorangrep som sjokkerte og rystet en hel verden for fem år siden i dag, 11. september. Et angrep som tok verdens mektigste krigsmakt på sengen, og som verken USA eller andre nasjoner har funnet et mottrekk til.

Det tok USA fire år å ryste av seg sjokket etter angrepet på Pearl Harbour i 1941. Men da hadde man nedkjempet og beseiret en nådeløs aggressor. I dag, fem år etter terrorangrepene på New York og Washington, er USA og den vestlige verden involvert i en tilsynelatende endeløs kamp mot en usynlig fiende, som i mellomtiden også har valgt Madrid og London som slagmark.

Det gjør ikke dette trusselbildet enklere at USA under president George W. Bush fant det opportunt å benytte terrorangrepet for fem år siden som et påskudd for å ta et endelig oppgjør med Saddam Husseins regime. I dag vet vi at Irak-krigen ble startet på falske premisser. Saddam Hussein hadde ikke masseødeleggelsesvåpen og det var ikke noen forbindelse mellom Saddam Hussein og Al Qaida.

Med det resultat at USAs militære styrker i Irak kjemper en endeløs kamp mot opprørere i et Vietnam-lignende scenario. Vi må med andre ord belage oss på at fremtidens militante og voldelige anslag mot den etablerte samfunnsorden og etablerte regimer vil ha form av sjokkerende terroristangrep snarere enn konvensjonell krigføring, enten det gjelder Indonesia, Midt-Østen, Storbritannia eller USA. Mens det norske forsvars forsvarslinje inntil nylig gikk ved Grense Jakobselv og Bolærne, er den i dag flyttet til Kandahar i Afghanistan.

Det gjør noe med oss, og det gjør noe med samfunnets struktur og legale spilleregler. Vi har allerede vent oss til et tettere overvåkings— og kontrollsystem. Men hvilke midler kan et demokrati ta i bruk for å beskytte seg mot dem som har til hensikt å rette anslag mot demokratiet?

Debatten om hvor langt vi kan gå i denne retning før vi bryter med grunnleggende menneskerettigheter og rettssikkerhetsgarantier, er bare i sin vorden.

11. september kan vise seg å bli en mer skjellsettende dato for de vestlige demokratiers fremtid enn de datoer som er risset inn i vår etterkrigshistorie som starten på den annen verdenskrig.