Et menneske som har skadet og krenket andre, trenger å erkjenne skyld og ta et oppgjør. Benekting og fortrengning er usunt for gjerningsmannen selv og det legger stein til byrden for offeret. Dette er kunnskap som er utbredt fra det protestantiske bedehuset til den katolske skriftestol, fra buddhistisk fromhet til jødisk sjelesorg. Slik tenker også folk flest: Løgnen frigjør ingen.

Dette er noe av grunnen til at spørsmålene om sannhet og personlig skyld fortsatt er så sentrale i strafferetten. Her har jussen kontakt med vår kulturs etiske røtter, og denne kontakten er alle aktørene i strafferetten helt avhengig av å beholde. Jurister kan ikke fjerne seg for langt fra folks tenkning om rett og galt, fra den alminnelige rettsfølelsen, før tilstanden blir kritisk. Jussen er avhengig av å hvile på et etisk fundament. Er vi nå ved en korsvei der enkelte forsvarsadvokater ikke lenger anerkjenner denne koblingen mellom juss og etikk?

I Nokas-saken er spørsmålene om skyld og ansvar blitt reist på en måte som har engasjert mange. I sakens innledende fase innrømmet bare et lite mindretall av de tiltalte skyld i ranet som førte til at en politimann døde. I sluttfasen har stadig flere stått fram og innrømmet sin rolle. Dette er en utvikling som muligens er forståelig når etterforskning og rettssaker gjelder et så høyt antall personer i samspill: Mange trenger tid for å erkjenne personlig skyld og fatte mot til å bekjenne den offentlig. Men det som er bekymringsfullt, er meldinger om advokater som råder sine klienter til ikke å innrømme skyld selv der advokaten burde vite at rådet strider mot faktum. Slike meldinger har kommet i denne saken, og også i en del andre oppgjør etter alvorlige forbrytelser de senere årene.

En advokat skal ifølge sin yrkesetikk fremme retten og tjene rettferdigheten. Han er ikke bare en "hired gun" for tiltalte. I den gamle advokatetikken het det derfor at en ikke skulle prosedere en sak mot bedre vitende. Dersom klienten insisterte på at advokaten skulle prosedere på uskyld og frifinnelse selv om advokaten visste at det var løgn, skulle advokaten si fra seg saken. Olav Hestenes som var forsvarer i hundrevis av drapssaker, var en talsmann for dette synet på advokatens rolle. Han sa og skrev også ved gjentatte anledninger at det var godt for en tiltalt å innrømme skyld i retten hvis han faktisk var skyldig.

Jeg har vanskelig for å forstå at dette synet kolliderer med forsvarerens soleklare plikt til å tjene sin klient med alle mulige lovlige midler. Selvsagt skal han gjøre det. Men det er faktisk også i klientens interesse å komme gjennom saken med sin menneskelige verdighet i behold, i sannhet og ikke i løgn. Da er det mulig å få et liv igjen, selv etter de mest alvorlige forbrytelsene. Dette har jeg personlig vært vitne til en rekke ganger som fengselsprest og voldsforsker.

Bagatellisering er en utbredt strategi for den som har skadet og krenket andre. Ikke minst der en begår ugjerningene sammen med andre i en gruppe: "Hadde ikke jeg vært der, ville en annen gjort jobben. Jeg var bare et lite hjul i maskineriet." Et berømt og sjokkerende forsvar for forestillingen om "det lille hjulet i maskineriet" ble levert av Adolph Eichmann under rettssaken mot ham i Jerusalem i 1963. Eichmann selv og hans forsvarer brukte metaforen en rekke ganger under rettssaken. Denne saken og filosofen Hannah Arendts bøker om den er viktige begivenheter i strafferettens historie.

Eichmann var tiltalt for medvirkning til massedrap og forbrytelser mot menneskeheten. Men de handlinger han hadde utført, var ifølge ham selv ren "logistikk": Han hadde ansvar for transporten av 1,2 millioner jøder fra ulike steder i det okkuperte Europa til dødsleirene i Tyskland og Polen. Han forsvarte seg med at hans ansvar strakk seg fra oppsamlingssted A til bestemmelsessted B, og at ansvaret opphørte når togene og bussene kom fram. Hadde ikke han gjort jobben, ville en annen gjort den. Funksjonen var med andre ord utskiftbar og upersonlig. Personlig hadde Eichmann aldri lagt hånd på en jøde. Han hadde bare satt opp togene og bussene og fått transporten til å gå på skinner.

Hannah Arendt torpederer denne tenkningen om uskyld i sin bok "Eichmann in Jerusalem — The Banality of Evil". Selve kjennetegnet ved et menneske er det personlige ansvaret og det å kunne være personlig skyldig, skriver hun. Det som skjedde i Jerusalem var at retten omdannet Eichmann fra "hjul" til "person" for å kunne stille ham til ansvar. Hun raser også mot forestillingen om kollektiv skyld som kunne brukes til å hevde at Eichmann ikke var verre enn en hvilken som helst annen tysker. "Der alle er skyldige er ingen skyldige", sier Arendt og peker på hvor kort vei det er fra forestillingen om kollektiv skyld til forestillingen om kollektiv uskyld.

En omdannelse fra hjul til menneske - fra et viljeløst redskap til et menneske av kjøtt og blod, med fornuft og følelser. Det er dette det handler om der mennesker har mot og styrke nok til å ta avstand fra det de har gjort, erkjenne skyld for det og leve seg inn i hva det betydde for ofrene. Dette er egenskaper ingen datamaskin har, og heller ikke dyr så langt vi kjenner dem. Det er dypt menneskelig, og der hvor andre griper inn i dette feltet og prøver å hindre gjerningsmenn i å erkjenne skyld, fratar de dem faktisk en mulighet til å være genuint menneskelige. De forsinker også de første, viktige skrittene bort fra forbrytelsen og inn i en fremtid der en kan vende tilbake til samfunnet med løftet hode.

"Et av de viktigste elementene i helbredelsesprosessen etter seksuelle overgrep, er at gjerningsmannen tar på seg skylden og tar avstand fra det han gjorde." Dette sa en erfaren terapeut etter mange års arbeid med ofre for seksuelle overgrep. Løgnen forsterker offerets lidelser. Sannheten fjerner dem ikke. Så enkelt er ikke livet. Men der sannheten kommer fram og skylden blir plassert på rett sted, blir livet litt lettere for dem som har lidd store tap. En gjerningsmann som tar ansvaret for det han har gjort og viser anger og empati, er selvsagt mindre tilbøyelig til å gjøre det samme på nytt. Han er menneskelig, og til de menneskelige egenskaper hører muligheter for vekst og endring.

Alt dette vet kloke advokater, og de er det fortsatt mange av. Men hvis gruppen av dem som har et helt teknisk forhold til klientenes skyld, vokser, er det fare på ferde. God juss kan ikke kutte forbindelsen til etikken, og advokaters yrkesetikk må holde kontakt med etikken hos folk flest. Her heter det fortsatt at løgn er en dårlig strategi når en har gjort noe galt. Det lærer vi barna våre, og vi vil ha oss frabedt at advokater skal lære dem noe annet.