Selv statsråders middagsregninger er blitt gjort til gjenstand for full offentlig oppvask, gjerne anført av den offentlige moral og pengebruks fremste vokter — Fremskrittspartiet.
Derfor har det vært en pinlig affære å være vitne til Frps forsøk på vri seg unna offentlighet når det gjelder partiets egen, pikante skattesak. Oslo ligningskontor mener at Frps stortingsgruppe kan ha unndratt opp til 2,6 millioner kroner fra beskatning.
Dette gjelder skattebetalernes midler som tildeles av Stortinget til partigruppenes stortingsrelaterte virksomhet.
Det tjener så visst ikke Frp til ære at partibyråkraten, generalsekretær Geir Almåsvold Mo, i forrige uke fremsto i alle kanaler og belærte Stortingets presidentskap om at nasjonalforsamlingens høyeste organ burde holde fingrene fra fatet i denne saken. Han unnslo seg heller ikke for å insinuere at det var gått partipolitikk i skattesaken.
Tydeligere kan ikke Frps dobbeltmoral og doble standarder illustreres. Mens partiet forfulgte statsråd Victor D. Norman i alle medier for å ha overskredet statens representasjonsreglement med noen kroner, er en mulig skatteunndragelse i hundretusenkroners-klassen begått av deres egne politikere en «ikke-sak».
Det burde sette Frps politikere i forlegenhet, fremfor å fremstille seg selv som forfulgte mobbeofre. Som når Carl I. Hagen hevder at Stortinget fremstår som en bananrepublikk dersom presidentskapet forlanger ligningsrapporten utlevert.
Etter våre begreper kjennetegnes bananrepublikker av det stikk motsatte - bruk av offentlige midler uten kontroll og innsyn.
Det var derfor betimelig av Stortingets presidentskap, i et enstemmig vedtak å be om å få innsyn i rapporten fra Oslo ligningskontor.
Det er presidentskapet soleklare rett og plikt å kontrollere at de skattepengene som bevilges til partigruppene blir brukt til det som er formålet.
Men før man kommer så langt, har Frp gjennom sin vegring og mange krumspring laget ris til egen bak.