Kritikken mot de to har ulmet i egne rekker lenge. Etter det katastrofale valgresultatet kom misnøyen til overflaten. Til tross for at partileder Kristin Halvorsen brukte svært harde ord mot kritikerne, var det klart for alle at noe måtte skje. Og at det bare var et tidsspørsmål før utskiftningene ville finne sted.
Til Helen Bjørnøys forsvar skal det sies at hun ikke hadde den nødvendige politiske erfaring før utnevnelsen for to år siden. Hun kjente heller ikke miljøområdet spesielt godt. Men nettopp i lys av dette var det svært overraskende at Kristin Halvorsen og resten av SV-ledelsen gikk for henne som øverste politisk ansvarlige for et så viktig område for partiet. Gårsdagens utskiftning er i realiteten et spark til Kristin Halvorsens vurderingsevne da hun utpekte Bjørnøy for to år siden.
Øystein Djupedal burde hatt alle forutsetninger for å bli en markert statsråd. I opposisjon var han en politisk slugger som profilerte SVs politikk gjennom utallige utspill i media. Likevel klarte han aldri å sette den politiske dagsorden i det superdepartementet som SV håpet at Kunnskapsdepartementet skulle bli.
Under Djupedals ledelse har riktignok barnehagene blitt bygget ut i rekordtempo og skolene fått flere undervisningstimer. Men forskning og høyere utdanning har måttet lide. Også derfor deles departementet nå i to.
Når både Djupedal og Bjørnøy nå er ute, har SV fått en ny sjanse til å sette dagsorden innenfor skole og miljø. Utfordringen for SV er at det ikke først og fremst er den politiske opposisjonen i Stortinget som må tuktes for at partiet skal komme tilbake på den politiske offensiven. Men storebror Ap.
Klarer heller ikke de nye politiske kostene å profilere partiet på dets kjerneområder, må alle SVs statsråder innstille seg på å følge etter Bjørnøy og Djupedal etter neste valg.