I morgen er det farsdag, og uunngåelig også morsdag. Ikke alle vet det, og mange som vet har glemt, at det uten mor ikke kan være noen far, på samme måten som det uten en far heller ikke blir en mor, selv om både mor og far kan være veldig mye forskjellig.
Far kan være han du klatret i fanget til og han du fortsatt ringer. Han kan være en du treffer bare av og til og ikke kjenner så godt, eller en som mamma traff en enkelt gang og som ingen siden har sett. Han kan også være et nummer på et reagensrør. Mor kan være akkurat de samme tingene, og sammen er vi foreldre, eller vi er det hver for oss.
Å være far er ikke noe man gjør en dag i året, og selv om vi kan gjøre litt stas på pappa i morgen, så kan vi også se litt på hva det er å være foreldre de 364 resterende dagene i året. Mange tror at det å være pappa er veldig forskjellig fra å være mamma, men det er det heldigvis ikke. Mor og far er utstyrt med de samme fysiske og mentale forutsetninger for å trøste og bære og lage musefletter. Noen har to av hver sort, noen en av hver, andre har en eneste, og noen ingen. Uansett oppsett: ingen kommer upreget fra sine foreldre. Foreldre setter spor, enten de var der for mye, for lite, eller ikke i det hele tatt.
Hvilke av våre handlinger som foreldre som setter størst preg på våre barn er umulig å forutse. Mine foreldre lærte meg om det å være menneske, og prentet i meg sine verdier og sitt verdensbilde gjennom dukketeater, pannekaker, humor og omsorg. De tok meg med på reiser til ulike steder, men to dannelsesreiser skiller seg ut:
Den første foregikk til sjøs, i Bokbåten Epos, sammen med pappa og mine tre brødre, Henrik, Baldrian og Musa. Ti dager ut og inn av trange vestlandsfjorder midt på åttitallet lærte meg ikke at det er helt naturlig for en voksen mann å leke med dukker på jobb. Det har jeg alltid visst. Jeg opplevde viktigheten av å formidle kultur til barn. Da jeg selv fikk reise til Himalaya med egen bok, og treffe små fjellgeiter uten sko som kom for å høre meg lese, var det som et ekko av de norske ungene som klatret ned norske fjellsider for å se dukketeater og låne bøker. Barn er like verden over, og de trenger kunst og kultur for å bli hele mennesker. Hvis det finnes én forskjell så er det at norske barn har sko.
Den andre reisen gikk til Arendal. Den 15. april 1989 tok mamma og jeg bussen fra Kristiansand med dongerijakker fulle av buttons med «ikke mobb kameraten min» og «Ja til et fargerikt felleskap». Utenfor lokalene der Arne Myrdal og FMI (google det) skulle holde landsmøte, ropte vi taktfaste slagord i kor med ekte punkere. Jeg var 14 år, hadde sikkerhetsnål i øret, og et godt tak i mammas hånd. Demonstrasjonen virket. Det planlagte møtet kunne ikke gjennomføres på grunn av demonstranter som stengte adkomsten til lokalene. Denne dagen i Arendal forstod jeg at det er mulig å gjøre en forskjell, og av alt mamma har lært meg, er dette det viktigste
Til de som syns det ble lite farsdag nå: slapp'a pappa, her er litt historikk:
første farsdag feires i 1909 av Sonora Smart Dodd i Washington, som vil hedre sin far, borgerkrigsveteranen William Smart. Siden har det ballet på seg, og hvert år selges det ca. 387 tonn slips verden over til farsdag. Slipsindustrien har Dodd Smart å takke for livet, slik vi alle kan takke foreldrene våre for at vi finnes. God omsorgspersondag.