Med Høyre tilbake i den ubestridte rollen som landets nest største parti, er et av de rikspolitiske fastpunktene på plass i et ellers rotete politisk landskap. Nå gjenstår det bare å se om Høyre kan bekrefte denne posisjonen ved stortingsvalget om to år. Skjer ikke det, blir seieren i år til liten nytte for partiledelsen i dens jakt på regjeringstaburetter.Men slike bekymringer næres knapt i Høyres Hus på en dag som denne. Nå er det tilværelsen søte letthet som nytes for alt den er verd. I skarp kontrast til situasjonen i Folkets Hus. For dette valget ble litt av en stjernesmell for Arbeiderpartiet og Thorbjørn Jagland. Ikke siden 1920-tallet har partiet gjort det så begredelig som dette. De foregående lokalvalgene på 90-tallet var lite å skryte av for partiet. Men når det nå passerer 30-prosentsmerket den gale veien, bryter partiet en psykologisk grense.Selv om Jagland strammet seg durabelig opp utover valgnatten og bet fastere i maktens bord etter hvert som resultatene ble dårligere og dårligere, befinner partiet seg nå i en situasjon der alt kan skje. Det er prisverdig nok av Jagland å ta ansvar når det rakner for partiet, men initiativet er ikke lenger bare hans. De udisiplinerte kravene om partilederens avgang rett før valget, vitner om en tidligere ukjent uro i partiet. Det er ikke sikkert at det lenger er opp til Jagland selv om han fortsatt skal stå til rors. I så fall er det trolig bare snakk om dager eller uker før han må gå.Men klarer — eller rettere tillates - Jagland å ri denne stormen av og attpåtil komme tilbake med et godt valg om to år, har han derimot skapt seg en unik og urokkelig posisjon i partiet. Så utsatt og usikker er stillingen hans nå. Han kan få et ettermæle som den store floppen, eller bli politikkens svar på Bjørn Borg, tennisspilleren som slo hardt tilbake og vant etter at stillingen var oppgitt av alle, unntatt av mannen selv. Var det dette kampinstinktet Thorbjørn Jagland røpet i natt?Så mye om Jaglands person. For her dreier det seg ikke bare om lederens beskaffenhet. Det handler vel så mye om et parti som har brukt opp sin ideologiske og moralske kapital og en partiorganisasjon som er i utakt med tidens krav. Det er nemlig et fast mønster dette, at Arbeiderpartiet gjør svake lokalvalg. Partiets glansnummer er rikspolitisk styring, mens lokalvalgene får lov til å gå som de går.Det er greit nok at slikt kunne passere under Einar Gerhardsen og Haakon Lie, men i vår tid hører det ingensteds hjemme at partiet ikke legger seg mer i selen for lokaldemokratiets ve og vel. Arbeiderpartiet har tradisjon for å være sentralistisk. Det er ett problem. Det har aldri stimulert til kreativitet i de ulike partilagene. Det har heller aldri tolerert avvikende og egenrådige lokale tillitsvalgte, slik f.eks. Høyre og Senterpartiet har gjort. Arbeiderpartiet er som skapt for den strengt sentralstyrte nasjonalstat og ikke for vår tids regionale mangfold.En konsekvens av dette er at partiet heller ikke har tatt den politiske rekrutteringen på alvor. Ansiennitet og partibok har vært de viktigste kriteriene for politisk karriere, ikke talent og pågangsmot. Slik har det vært både i kommune- og fylkespolitikken og på Stortinget. Lydighet var viktigere enn dyktighet. Og folk som kom ferske inn i partiet med ambisjoner om makt, ble enten mistrodd eller henvist til stallen av statssekretæremner. Velkomne var de bare unntaksvis.Arbeiderpartiet behøver en organisatorisk revolusjon enda mer enn det behøver et lederskifte. Partiet har nok av topptungt byråkrati, halvgode partikadre, traurige sekretærer og lydige middelmådigheter. Derimot mangler det friske vinnertyper med lokal forankring og syn for politisk fornyelse. For ett er sikkert: fornyelsen kommer ikke med partiposten fra Oslo, den må skapes lokalt. Men da må partiet først av alt gi opp sin hevdvunne sentralisme. Det sitter langt inne for et parti som nok ga avkall på leninismen som ideologi, men som beholdt den som styringsmodell.Den gamle industrikulturen med sine hierarkiske kommandostrukturer og disiplinerte samlebåndsarbeidere er borte for godt. Men skyggen av denne modellen lever ennå som politisk prinsipp i Det norske Arbeiderparti. Hva med å gjøre kål på den som en etterrakst etter nok et mislykket lokalvalg? Hvis partiet skal ha håp om å snu utviklingen inn i det neste århundre har det egentlig ikke noe valg.