Vi kunne i går berette om den utrolige historien til Line og Tom Robin Hansen på Mosby, som har kjempet i ni år for å få teknisk etat til å akseptere rettsavgjørelser og bystyrets eget vedtak. Og et grovere eksempel på myndighetsmisbruk er det lenge siden vi har vært borte i.
I det store bildet hører ikke Hansens sak til dem som normalt skaper de store overskrifter i avisene. Det gjelder en sti gjennom deres private hage. En reguleringssak som ville ha kvalifisert til en notis i avisen.
Men slik saken har utviklet seg, fremstår den som et graverende eksempel på hvordan det kommunale byråkrati kan herse med den lille kvinne og mann.
Vi skal ikke rekapitulere alle sakens selsomme detaljer. Det er ille nok at ansatte i teknisk etat, på vegne av kommunen, blander seg inn i en eiendomsstrid som har fått sin dom i tingretten. Og det er denne innblandingen og dette kommunale engasjementet som svarer for det meste av treneringen av Hansens sak.
Men det mest graverende er etatens holdning til de politiske vedtak den er pålagt å følge opp. Bystyret vedtok i 2003 en reguleringsplan som legger en gang og en sykkelsti utenom Hansens eiendom. Men Parkvesenet og teknisk etat løfter ikke en finger for å gjennomføre bystyrets vedtak. Snarere tvert om. Saksbehandleren i teknisk etat uttaler til vår avis at det er en viss tradisjon for å neglisjere politiske vedtak. «Politiske vedtak kan være nokså uforpliktende», sier hun, og står fortsatt på at etatens eget forslag er en langt bedre løsning enn bystyrets.
Det er så vi gnir oss i øynene og nesten ikke tror hva vi leser. Her har et par av byens innbyggere fått trenert sin eiendomssak i ni år fordi teknisk etat har en «vi alene vite»-holdning, hvor de gir blaffen i politiske vedtak fra sine oppdragsgivere.
At teknisk direktør Asbjørn Grøvan i dag uttaler til vår avis at dette er totalt uakseptabel atferd og saksbehandling, er bare det vi må forvente av ham.
Det som imidlertid bør bekymre ham, hans politiske foresatte og Kristiansands befolkning, er at denne saksbehandlingen synes å være uttrykk for en graverende ukultur som har festet seg blant enkelte ansatte i en av kommunens viktigste etater.
Hvor dypt den stikker, er vanskelig å si. Men når Hansen-saken har rullet og gått i ni år, forteller det oss at her er det behov for en skikkelig opprydning og utlufting i teknisk etat. Det forteller oss også noe om mangel på styring og kontroll. Og det bekrefter den oppfatning mange innbyggere har av teknisk etat i Kristiansand — at den fungerer som en stat i staten.
Og vi konstaterer igjen at det i denne saken, som i saken om den autistiske Kristines skolegang, må et avisoppslag til for at saken får en løsning i kommunen. Det er avisens oppgave å være en slik vaktbikkje, men rettssikkerheten i Kristiansand kommune kan ikke være avhengig av tilfeldige avisoppslag.