Og disse budsjettendringene har vært overtydelig signalisert helt siden Soria Moria-erklæringen.
Så var det heller ikke mye sprut i opposisjonens obligatoriske kritikk, verken i stortingssalen eller i vandrehallen. Når opposisjonspolitikerne må grave ned i avskrivningsregler for maskiner og satsene for skattefradrag for gaver til frivillige organisasjoner for å finne ammunisjon, sier det sitt om hvor lite kontroversielt statsbudsjettet er i sine hovedtrekk.
For Stoltenberg-regjeringen har holdt seg strengt til handlingsregelen for bruken av oljefondet og bare flyttet på åtte milliarder kroner i Bondevik-regjeringens budsjett, eller rundt én prosent av den totale budsjettrammen.
Rett nok skal det mye til å snu opp ned på et statsbudsjett som regjeringen Bondevik har hatt halvannet år på å forberede, i løpet av de 24 dagene Kristin Halvorsen har hatt til disposisjon. Men selv sett opp mot dette synes endringene puslete i forhold til programerklæringer og spenstige løfter om ny kurs.
Slik sett var kanskje den viktigste begivenheten i går at Kristin Halvorsen tydeliggjorde for all verden at det skjer noe med selv den mest løsslupne opposisjonspolitiker som inntar statsrådkontoret i Finansdepartementet. I går fremsto hun som en like ansvarlig finansminister som Per-Kristian Foss.
Det var dagen for symbolpolitikk. Sp fikk markert sitt distriktspolitiske engasjement med økte overføringer til kommunene. SV fikk redusert barnehagesatsene og Ap og SV fikk skjerpet skatten for dem «som har mest fra før». Det vil si dem som tjener over en million kroner, med et skattegrep hvor forskjellen i beskatningen av finansinntekter og lønnsinntekter er jevnet ut.
Dette er ikke et budsjett fra «den røde fare» som ble manet fram i valgkampen, men et budsjettopplegg som er solid plantet i det politiske sentrum. De eneste som blir provosert av Kristin Halvorsens første budsjett, er venstreopposisjonen i hennes eget parti