Hele etterkrigstidens viktigste utenriks— og sikkerhetspolitiske fundament for Norge, NATO-medlemskapet, er i ferd med å endres. Dannelsen av en egen sikkerhetspolitisk og militær struktur i EU, kan føre til at Norges viktige og respekterte rolle i NATO svekkes. Når samarbeidet i Vestunionen går inn i et eget EU-apparat for europeisk sikkerhets og krisehåndtering, vil USA overlate en god porsjon selvråderett til EU. Dersom Norge ikke blir en likeverdig partner i den europeiske NATO-dimensjonen, vil det virke negativt inn på hele vår sikkerhetssituasjon. For geografisk og strategisk er Norge fortsatt et land i Europa. Derfor bør vi også ha fulle rettigheter i NATOs «Br»ssel-avdeling». Men det får vi neppe.Denne høsten har vært en vedvarende påminnelse for regjeringen Bondevik om at det hverken er i Akersgata, på Stortinget eller på partilandsmøtene Norges fremtid avgjøres. Fokuseringen på budsjettsamarbeid, kontantstøtte og statsministerens forhold til fotballklubben Molde, har ikke klart å dekke over en stadig økende bekymring over fedrelandets forhold til verden utenfor. En bekymring som forsøkes kamuflert gjennom beroligende avdramatiseringer fra utenriksminister Knut Vollebæk, og vellykket norsk representasjon og vertskap både i Oslo og Washington.Fem år etter Norges siste nei til EU blir det mer og mer klart at sannhetens time står for døren. Etter en lang periode med velvillig respekt for det norske folks selvråderett og behov for særordninger og spesialbehandling, begynner EU å miste tålmodigheten. Ironisk nok er det våre nordiske naboer i øst, Finland og Sverige, som er mest frittalende. Dermed har vårt EU-nei også slått fullt ut i forholdet til Norden og den «nordlige dimensjonen» både i og utenfor EU.NATO-medlemsskapet og norsk sikkerhetspolitikk har i hele etterkrigstiden vært vår viktigste inngangsbillett til stuevarmen både i Washington, London, Paris og Bonn. Denne for Norge så livsviktige internasjonale pilaren angripes nå av EU-landenes ønske om å ta et mer selvstendig ansvar for interne europeiske sikkerhetsforhold. Leksen fra Balkan, med USA som utførende militær arkitekt, FN som sivil og humanitær vedlikeholdsarbeider, og Europa som en sprikende ansamling støttespillere av varierende styrke og motivasjon, har økt behovet i EU for samhold og styrke. Også NATOs nye doktrine om brannslokking i et større område enn det europeisk/atlantiske, har forsterket denne tendensen.Til tross for utenriksminister Vollebæks beroligende ord, blir det mer og mer klart at Norge ikke får likeverdig behandling med EU-medlemmene i den nye, europeiske NATO-strukturen. Dermed vil det skje endringer i Norges sikkerhetspolitiske situasjon i en tid da utviklingen i Russland, NATOs tidligere hovedfiende, igjen begynner å vekke uro i Vesten. En av forutsetningene fra Nei-siden i 1994 var at vår sikkerhetspolitiske situasjon ikke ville bli endret.Faren for en svekkelse av Norges stilling i NATO, og en rekke andre europeiske samarbeidsområder, bør tas alvorlig av regjeringen. Kanskje er det på tide å erkjenne konsekvensene av vårt standpunkt fra 1994, og utarbeide en helhetlig norsk utenrikspolitikk på realitetenes, ikke forhåpningenes, grunnlag.