Fra utsiden er det underlig å se alle lærerne som forsvarer et skolesystem de innerst inne må vite har store mangler. Det er ikke sikkert hyppig normerte prøver og offentliggjøring av karakterer er veien å gå, men ett sted må man begynne. Den norske skolen kan bare bli bedre. Spørsmålet er hvorvidt dette skal skje innenfor dagens system, eller om det må en større endring til for å tilfredsstille kravene som det moderne samfunnet stiller til skolen.Dagens skole er både en dannelses og en utdannelsesinstitusjon. Forskjellen mellom de sterke og svake elevene er stor, en av fem elever sliter med lese og skrivevansker og det er færre norske elever som er motivert for videre studier etter endt skolegang enn i land vi liker å sammenligne oss med. Norge er et land med store og økende forskjeller på de fleste samfunnsområder. Alle disse ulikhetene er ikke til det verre. Økte forskjeller betyr også økt mangfold, og dagens samfunn er langt mindre ensartet enn Norge var da grunnlaget for den norske enhetsskolen ble lagt. Det er noe ganske annet å drive en skole på Nodeland enn i indre Oslo øst. Å tro at enhetsskolen er den eneste modellen for å løse skolesektorens utfordringer, er både fantasiløst og naivt. Vi tror tiden er moden for å gi flere skoler mulighet til å organisere undervisningen slik at den er tilpasset behovene hos hver enkelt skole. På den måten kan også ulike skoler tilfredsstille ulike ønsker og behov. Kristin Clemets argeste motstandere mener at denne tanken ikke bare bryter med, men bryter ned, ideen om den norske enhetsskolen. Kan hende er tiden inne for å gjøre nettopp det. Dersom skolen skal henge med i den generelle samfunnsutviklingen, må den være åpen for fleksibilitet og nye løsninger. Enhetsskolen fungerte ypperlig så lenge Norge var et homogent samfunn, men det betyr ikke automatisk at denne ideen er den beste i dag. Det viktige nå er at vi har en undervisningsminister som våger å snu selv tunge steiner i jakten på pedagogiske utbedringer og en mer effektiv ressursutnyttelse innen det norske skolevesenet. Uansett hva Clemets motstandere måtte mene, er det liten tvil om at den norske skolen trenger fornyelse for å bli bedre. Om ulike forbund er uenige om middelet, må de i det minste kunne si seg enige i målet. Da blir det unektelig noe underlig å forhåndsdømme Clemets endringsvilje og forsøksordninger. Bare ved prøving og feiling kan norsk skole bli bedre. Lærerne, av alle, burde vite det.