Kampen om sannheten

Denne uken har avsløringene som har fått navnet Panama Papers preget nyhetsbildet. 376 journalister fra over 100 aviser/medier har gjennomgått 11 millioner dokumenter som avslører hvordan et nettverk av store banker og advokatfirmaer selger hemmelighold til statsledere, politikere og rikinger som vil plassere penger i utenlandske skatteparadis.

En av sakene som ble mest omtalt de første dagene var hvordan president Vladimir Putins nærmeste krets i all hemmelighet flyttet 2 milliarder dollar via banker og skyggeselskaper for å skaffe seg skjult innflytelse i russiske bedrifter. Statlige russiske medier påpeker at Putin selv ikke er nevnt i de lekkede dokumentene og omtaler derfor dette som vestlig propaganda mot Russland. Kampen om sannheten har pågått fra første lekkasje ble publisert søndag kveld.

Når over 100 medier publiserer denne typen historier samtidig, pluss at «resten» av mediene henger seg på og siterer de som publiserer nyhetene, blir oppmerksomheten massiv. Dette er uvanlig, og kan være starten på noe nytt. Fordi ressursene til de tradisjonelle mediene er under press og fordi informasjonsapparatet til mennesker og firma med makt øker tilsvarende, kan det være lurt for mediene å stå sammen om store avsløringer. Når nyhetene er «over alt» er det mye vanskeligere å tåkelegge og diskvalifisere avsenderen enn dersom en avis gjør dette alene. Den enorme gjennomslagskraften internett har fører til at kampen om sannheten er viktigere enn noen gang.

**Russiske myndigheter mener** deres innbyggere utsettes for massiv propaganda fra Vesten. Beskyldningene mot Putin etter avsløringene av Panama Papers ses på som nok et resultat av Vestens agg mot Russland. Putins talsmann, Dmitry Peskov, uttalte allerede mandag følgende:

«Slike «lekkasjer» er ment for målgrupper i utlandet. Det er også klart at graden av Putinophobia har nådd et punkt der det å snakke godt om Russland, eller om noen av landets handlinger og suksesser, er umulig.»

De russisk kontrollerte mediene mener at vestlige land kun har vært opptatt av Putin, og bruker som eksempel hvordan britiske medier har omtalt lekkasjene:

«For eksempel var britiske medier forenet i deres anstrengelser for å sverte Putin, mens de på samme tid snudde det blinde øye til det faktum at statsminister David Camerons far ble inkludert i listene over de som angivelig er medskyldige i skatteunndragelse.», skriver Russia Today.

Nyhetsbyrået Sputnik , hvis oppdrag er «å motvirke den aggressive propaganda som nå blir matet til verden», publiserte mandag en artikkel under overskriften: «PanamaPapers: Hva de ikke fortalte om Putins sanne rikdom». I artikkelen hevdes det at Putins inntekter og formue er underlagt full offentlighet og at han tjener langt mindre enn for eksempel Obama og Merkel. Artikkelen siterer også noe Putin skal ha sagt i 2008. «Jeg er den rikeste mannen, ikke bare i Europa, men i hele verden. Jeg samler på følelser. Jeg er rik fordi folk i Russland to ganger har betrodd meg med ledelse av en stor nasjon som Russland. Det er min største rikdom».

**I Kina er mediene** , ifølge nyhetsbyrået AFP, gitt instrukser om å slette «alt innhold knyttet til Panama Papers-lekkasjen». Og hvis man prøver å søke på «Panama Papers» på kinesisk i Kina får man opp en advarsel. Her står det at søkeresultatet kan være i strid med gjeldende lover og regler og at det derfor ikke kan vises.

Men det er ikke bare i Russland og Kina myndighetene kontrollerer mediene. I EU-landene Polen og Ungarn er pressefriheten betydelig innskrenket de siste årene. Det samme gjelder i NATO-landet Tyrkia. Mønsteret er det samme: Statsledere som ikke liker å bli kikket i kortene, som ikke liker kritikk, bruker makt for å innskrenke medienes handlingsrom, eller tar kontroll over mediene for å ansette støttespillere i redaksjonene.

Amerikanere som kun ser på den konservative tv-kanalen Fox News, får heller ikke et nyansert bilde av verden. Kanalen er berømt og beryktet for konsekvent å omtale USA som «the good guys» og alle som er uenige med USA som «the bad guys». De som har sett tv-serien «House of Cards» har dessuten fått innsyn i hvordan apparatet rundt presidenten i USA konsekvent prøver å utnytte og desinformere amerikanske medier. Ja, dette er fiksjon, men ikke mer fiksjon enn at tidligere president Bill Clinton har uttalt at tv-serien er 99 prosent realistisk.

**At diktatoriske statsledere** ønsker å eie informasjonen som går ut til folket, er ikke nytt. Den mest kjente av dem alle, den tyske nazi-propagandaministeren Joseph Goebbels, er for evig berømt for sitt sitat om at hvis en løgn blir repetert ofte nok, blir den til slutt en sannhet.

Det som er annerledes i vår tid er at myndighetene bevisst bruker internett og sosiale medier for å skape forvirring slik at begrepet «sannhet» blir visket ut. Målet er å skape et inntrykk av at ingen nyheter er til å stole på. Man skaper en mangel på objektivitet, og når dette blandes med bevisst desinformasjon er det grunn til bekymring. På dette området har russerne dratt det langt, det har vi sett i Ukraina-konflikten, og nå sist under flyktningkrisen, der russiske medier villeder og desinformerer sine lesere om faktiske forhold.

EU-landene mener dette er så bekymringsfullt at unionen har etablert et eget responsteam som jobber med å kompensere russernes desinformasjon. Det er laget et eget russisk nettsted for å kommunisere med russerne på deres eget språk, og det jobbes aktivt på sosiale medier, på russisk, for å imøtegå det man mener er løgner og desinformasjon om EU. På twitter kan man følge dette arbeidet via kontoen @euvsdisinfo.

**Mens dette leses** kan du være sikker på at det sitter tusenvis av pr-folk, informasjonsmedarbeidere og politiske spinndoktorer som jobber på spreng for å skape tvil rundt de avsløringene som har kommet frem av Panama Papers-lekkasjene. Personer som har som oppdrag å rive ned det arbeidet 376 journalister har jobbet med i flere måneder. Dette er en del av det nyhetsbildet du konsumerer hver dag. Og på toppen av dette sitter en haug med konspirasjonsfanatikere og krydrer bildet med fantasifulle teorier om hvem som egentlig står bak dette. Eksempler: Hvorfor er det ingen amerikanere som er avslørt ennå? Og er ikke denne organisasjonen av undersøkende journalister sponset av amerikanske fond?

Mens man registrerer alt dette kan man velge å tenke at dette faktisk er en viktig seier for den viktige journalistikken, den journalistikken som kikker makta ettertrykkelig i kortene og som bidrar til å styrke demokratier vi setter pris på. At i vår tid er det kanskje viktigere enn noen gang at uavhengige medier har ressurser til å avsløre de aller mektigste.