Ubehaget

En kristiansandskvinne går ned Markensgaten i Kristiansand med sin syv år gamle datter. Moren tilhører samfunnets støtter, hun jobber hardt, går i kirken, stemmer kanskje KrF og gir raust til humanitære innsamlingsaksjoner. Datteren griper morens hånd og holder den hardt i det de nærmer seg en voksen dame kledd i merkelige klær som sitter på asfalten og ber om penger. Datteren har aldri sett voksne oppføre seg sånn, og er skremt. Moren slåss med impulsen til å lindre tiggerens lidelser. Om hun gir etter, vet hun at damen vil komme igjen og igjen. Om hun ikke gir, øker hun sannsynligheten for at damen vil forsvinne herfra.

De to kommer seg forbi uten å gi, men med et indre opprør. Og moren sliter med å gi datteren gode svar.

- Kjære, vakre vene

Vi bør skamme oss! roper prest Aslak Brekke på Stiftelsen Arkivet til oss fra sidene i en påskeavis. Han har lest debattinnlegg på Fædrelandsvennens nettavis om de rumenske sigøynerne som tigger i Kristiansand. Samme sted følger domkirkens Aud Sunde Smemo opp med å fortelle at Jesus trolig ville ha lagt seg under Vesterveibroa sammen med sigøynerne dersom han hadde dukket opp i Kristiansand denne påsken.

Jeg hadde ventet meg noe mer av prestene. Jeg hadde håpet at de hadde tatt kristiansandernes uro på alvor og gått inn i den krevende analysen av hvordan vi kan forholde oss på en humanitær måte til det som er i ferd med å bli vår samtids største utfordring.

Å stemple oss, å overse bekymringen vår og å se bort fra ubehaget vårt, er å svikte oss når vi trenger det mest. Det er når vi står i krevende etiske situasjoner at åndelig ledelse er aller mest påkrevd. Det vi trenger da er hjelp til å nyansere, til å tolke og til å forstå det som konfronterer oss.

I debatten om hvordan vi skal forholde oss til tiggerne, til asylbarn som skal kastes ut og til røverbander fra fattige land savner jeg biskopens kloke røst. Jeg savner etikerne fra UiA og fra Ansgarskolen, jeg savner humanetikerne og røsten til de katolske og de muslimske innvandrernes ledere. Jeg savner analysen til politilederne som har bidratt med konfliktløsning i det tidligere Jugoslavia. Hvorfor tier de alle sammen, og overlater oss til å håndtere situasjonen på egen hånd?

Den ufattelige rikdommen vår er blitt som en honningkrukke som trekker til seg nødlidende fra hele verden, som asylsøkere, som tiggere, som lykkejegere og som røverbander. Den nye situasjonen stiller oss overfor nye, krevende valg, men uten at vi mentalt er forberedt på forandringen og uten at vi har utviklet en beredskap for å håndtere den.

Til nå har vi hoderystende hørt om rike amerikanere som bygger seg inne bak sikkerhetsmurer mot sine fattige naboer. Nå er vi der selv. Og vi trenger å utvikle en forståelse av hvordan vi skal klare å leve med dette. For det bryter med alt vi har lært og tenkt, med hvordan vi ser på samfunnet, på oss selv og for hvordan vi vil ha det.

Det må være lov å erkjenne at vi ikke liker de nye utfordringene, og at vi ikke vil ha det sånn. Det må også være lov å verne sitt eget.

Vi hadde skapt et velferdssamfunn med omsorg for alle. Vi hadde utryddet nøden og sikret folk med trygder og hjelpeordninger. Vi hadde bygd oss et samfunn der vi kunne leve i anstendighet, og der de få som falt utenfor gjorde det på tross av våre solidariske ordninger.

Nå gjelder ikke disse spillereglene lenger. Nå klarer vi ikke å innlemme og sikre alle som dukker opp i nærmiljøet vårt. Det er dette som er det store ubehaget.

Samtidig føler vi oss truet av folk vi ikke forstår, av folk som lever på måter vi ikke trodde mennesker kunne få seg til, av folk som roter i søpla vår, som gjør fra seg på allfarvei, som tidvis oppfører seg truende, som av og til stjeler, begår innbrudd og som har utført grov overfallsvoldtekt i fredelige Kristiansand. Det må være lov å mislike slikt og ønske å unngå det.

Det er en sammensatt og komplisert situasjon vi har havnet i. En situasjon som ikke kan avspises med enkle, sjablongmessige svar og løsninger.

Om det var slik som domkirkeprest Aud Sunde Smemo sier, at Jesus hadde lagt seg sammen med sigøynerne under Vesterveibroa, så hadde han neppe nøyd seg med å hakke tenner i vinterkulda og slenge fornærmelser mot lokalbefolkningen. Han ville antakelig pekt på en vei ut av uføret.Mens verken Stiftelsen Arkivet eller Domkirken har gjort det, og heller ikke har åpnet sine toaletter og varme lokaler for sigøynerne, er det én organisasjon her til lands som har det, Frelsesarmeen. Den har også pekt på hva som kan være en klok strategi for oss i møte med Europas mest utstøtte, til dels forhatte og aller mest ressurssvake og ofte analfabeter, de rumenske tiggersigøynerne.

Frelsesarmeen er ikke opptatt av hva som er best for Norge, heller ikke av behovet for å bevare vår samfunnsform og anstendighetsfølelse. Armeen forholder seg ikke til vårt behov for å skjerme samfunnet mot trusler og kriminalitet, eller til ønsket om å kunne gå trygt og fryktløst ned Markensgaten med ungene våre.

Frelsesarmeen forholder seg kun til de andres nød, og gir oss en oppskrift på hvordan også vi kan gjøre det. I rapporten "I bønn for en bedre framtid" peker de på at Norge har en forpliktelse til å avhjelpe nød til mennesker som befinner seg her. Det innebærer å tilby tilgang på sanitæranlegg samt overnatting på de kaldeste dagene vinterstid. I Oslo tilbød armeen overnatting i til sammen 24 av de kaldeste nettene i 2011, et tilbud som ble brukt av 600 mennesker, de fleste tiggere fra Romania.

Frelsesarmeen foreslår imidlertid som det viktigste vi kan gjøre for å hjelpe tiggerne, å lage hjelpetiltak i hjemlandene deres. Armeen har tradisjon for å drive samfunnssentre i ulike samfunn i samarbeid med lokale myndigheter, og mener det bør opprettes slike i tiggernes landsbyer. Sentrene kan gi veiledning, ha skoledeltakelsesprogram og bistand til utdanning, gi materiell hjelp og drive arbeidsformidling. Frelsesarmeen ser det som sin oppgave å avsløre at tigging ikke er noen løsning på sigøynernes livssituasjon.

Om ikke Frelsesarmeen gir oss en fullstendig analyse av vårt møte med fremmede i nød, så har de i det minste gitt oss en mulig oppskrift på hvordan vi kan takle deler av problemkomplekset.

I håndteringen av disse vanskelige utfordringene, slipper vi ikke unna debatt om tiggerforbud, hjemsending og stengte grenser. Det vi framover trenger er ikke konfliktskapende lettvintheter, men kloke innspill til hvordan vi kan søke løsninger på alvorlige og dyptgripende samfunnsproblemer på en måte som kombinerer vårt behov for å bevare vårt eget med det like viktige ønsket om å opptre med solidaritet og anstendighet overfor vår neste.