Jeg jogget min første joggetur i mai, og det slo meg umiddelbart hvilket presist bilde joggingen danner på selve livsløpet. Man går gjerne hardt ut, løper av glede. Man prøver forskjellige stiler, holder armene i ulike høyder, danser nærmest av gårde og er herre over sin egen kropp. Blomster og insekter blir observert langs grusveien, fuglesangen lyttes til, og man byr sogar et kjekt «hallo» til eventuelle forbipasserende.
Så endrer noe seg underveis. Løpingen blir krevende, man begynner å følge veien foran seg nøye. Blikket rettes forover, stadig mer konsentrert. Man forsøker å anta hvor lang sletten er, hvor mye svingen der fremme kurver. Så kommer det plutselig en bakke, og de første begrensningene setter inn. Nå krever det all konsentrasjon å løpe. Grusen ligger tung forut, og forbipasserende blir møtt med korte nikk. Stilen er fastsatt, liksom låst i den samme repetitive bevegelsen.
Man kaver, svetter, stønner. Det er ikke lenger et spørsmål om hvordan man skal løpe, hvilken høyde armene skal holdes i, fordi man løper akkurat i den stilen og med den farten løypa tillater. Terrenget har gjort seg til herre over deg. Du går gjennom livsløpet slik livet vil det, ikke slik du selv planla.
Jeg løper i det kristiansanderne kjærlig kaller «jegårs». Et nettverk av grusganger, løyper som går kupert mellom skog og tjern. Var det slik mine forfedre jaget rundt i skogen da de fulgte sabeltanntigerspor her for 10 000 år siden?
Noe gnager på foten. Jeg har fått et blodig sår på min første joggetur. Midt i skogen setter jeg meg derfor ned, trekker av den gjennomdynkede sokken – med blod og svette – og forsøker å rengjøre foten med grønne blader. En larve kryper over risten, som for å måle skadeomfanget.
Sakte trekker jeg av meg T-skjorta og blotter min hvite overkropp med sine vinterkviser, sin innsunkethet og medfølgende hudlag. Nå kommer de selvsagt ad mass, proffjoggerne. Mens jeg sitter med blader, sokk og T-skjorte rundt beinet, kommer de for å se på amatøren, den opplagt førstereisende. Hvor var de da jeg danset og spratt i første del av løypa? Jeg beholder min uverdige posisjon, og begynner å observere dem.
Det løpende mennesket er oppøst, hektisk jagende, for ikke å si lett bestyrtet og kaotisk i stilen. Dette, tenker jeg, må skyldes vår fortid som løpende, gjennom bush og savanner. For opp igjennom historien har mennesket sjelden løpt av glede, ei heller av overskudd. Mennesket har løpt enten fordi det jaktet eller fordi det selv ble jaktet av noe. Derfor går ikke bare pulsen opp når man løper, men man blir også opphisset. Ja, man blir nervøs av å løpe. Og det skjer en kaotisk følelsesmessig reaksjon inne i oss. Er det frykt vi føler?
Å løpe er en påminner om ur-opphavet, den gangen vi måtte løpe. Og kanskje er ikke dagens jogging mer en blek repetisjon av løp som virkelig betydde noe, idet løpeprogrammet utfolder seg i hjernen, og kroppen forteller oss at noe står på spill. Vi kjenner det på oss.
Det er naturlig å tilbringe vinteren innendørs i vår del av verden, sittende ved forskjellige bord i huset sitt, i dype stoler, gjerne med svart kaffe, noen spredte bøker for hånden og dempet musikk eller nyheter fra en høyttaler. Mellom hver løpesesong dveler vi i denne innendørsheten, i det dunkelt uforløste, mens vi venter uten å vite at vi venter på noe.
I mellomtiden skifter sesongene der ute, umerkelig. De første joggerne kan observeres i april, jagende gjennom løypene. Flere og flere kommer til, liksom et voksende vårtrekk av opphissede og stadig mer rødmende mennesker. Hvor de skal denne gangen, vet ingen.