Ifølge den kirkelige kalender feires bots— og bededag siste søndag i oktober Dagen er nok ukjent for de fleste nordmenn, selv om den med sitt grunnsyn preger mange av oss. For vi er et grublende folk som ofte er vel pessimistiske for hva fremtiden vil bringe. Bot er vel noe vi forbinder med gal parkering. Eldre husker også ordet fra Botsfengselet, som Oslo fengsel en gang het. De ansatte skulle gjøre bot for den straffen de hadde begått.

Bots- og bededag går tilbake til 400-tallet. Men allerede i Det gamle testamente leser vi om botsdager. I middelalderen lyste paven til bots- og bededag når pesten herjet. Vi kjenner til at pave Gregor den store på slutten av 500-tallet lyste ut bots- og bededag da pesten herjet som verst. I Danmark-Norge ble fredagene i 1631 innrettet som bots- og bededager med spesiell liturgi. Ellers har vi eksempler på at dagen ble avholdt i forbindelse med ulykker og annen nød. Men nå er altså dagen siste søndag i oktober!

Hva er så dagens særpreg? Og er det mulig at vi i et pluralistisk og flerkulturelt samfunn kan ha en slik dag? Bot har med synd å gjøre. Med rette kan vi spørre om hvilke synder det skal gjøres bot for? For mange er det unaturlig å be om tilgivelse for at vi ikke tar Gud på alvor. Men noen finner det fremdeles relevant å be til Gud, selv om vårt samfunn er gjennomsekularisert. Og det kan da ikke skade noen at det bes for dem som har ansvar i samfunnet.

Det norsk samfunn bygger på en grunnleggende respekt for det enkelte menneske og dets frihet. Med frihet mener vi blant annet personlig frihet, ytringsfrihet, friheten til å tenke og tro – altså frihet til å være forskjellig. Skal vi lykkes, trenger vi en åpen kommunikasjon hvor alle stemmer blir hørt, og hvor det er et ønske fra alle parter om å finne fram til en gjensidig forståelse.

Kanskje tiden er moden for å gi bots- og bededag et nytt innhold? Bots- og bededag kunne være en dag som samler det religiøse Norge, en allreligiøs dag som forener alt vi står sammen om.

Forsoning står sentralt i både islam, jødedom og kristendom. Vi trenger noe som samler oss. Og det må være noe mer enn Oslo-identitet. Gjennom forsoningsgudstjenester kunne vi legge fra oss hat og bitterhet og møte hverandre med et åpent sinn. For der mennesker møtes til forsoning, kan det skje noe. Og forsoning trenger vi, skal vi kunne leve godt.

Første søndag i november er Allehelgenssøndag, en dag de fleste av oss kjenner bedre enn Bots- og bededag. Den har dype historiske røtter her i landet og har sitt merke på primstaven. Også det såkalte «moderne» menneske har et forhold til dagen.

Det er viktig med en dag hvor sorg og savn står i sentrum. Det er sunt å stoppe opp, gjerne i fellesskap, og reflektere over liv og død. For Allehelgensdag er en dag der vi minnes de som er gått bort. Mange følelser melder seg når man har mistet en av sine nærmeste. Sorg og savn er naturlig, men likevel så tungt. Sorg får vi fordi vi har vært glad i noen. Vi har investert følelser i et annet menneske. Når de plutselig er borte, føler vi tap og tomhet. Det er kun den som har elsket et annet menneske, som sørger. Det er risikoen vi tar når vi bryr oss om noen. Men dersom vi ikke elsker noen og bryr oss om hverandre, da lever vi heller ikke. Livet er å elske. Kjærligheten til andre mennesker gjør livet verdt å leve.

Det blir en omstilling når en i familien blir borte. Det står en tom stol igjen. Familieselskaper blir annerledes, og familiehøytiden julen kan være ekstra vanskelig for mange. Båndene i familien blir forandret når én er borte. Noen ganger kan de som er igjen i familien, knytte enda sterkere og tettere bånd.

Sorgen kan også bli en tid da man tenker mye på fortiden, tidene som har vært. Av og til tenker man at ting skulle vært gjort annerledes. Enkelte kan være full av bebreidelser og negative følelser som tar tid å bearbeide. Men tiden leger aller sår. Noen tenker tilbake til tidene som har vært med gode følelser og minner. Vi reagerer alle forskjellig på sorg, og har vår måte å bearbeide følelsene på.

Mange besøker også kirken Allehelgenssøndag. Den har de senere årene blitt en kirkesøndag med stor oppslutning. Flere menigheter sender innbydelser til pårørende som har mistet en av sine kjære det siste året, og viser til at de døde vil minnes i kirken. De avdødes navn vil bli lest opp mens det blir tent lys. Mange av dem som blir minnet er verken hverdags- eller høytidshelgener, men det er da heller ikke det avgjørende.

Det å leve er menneskets største ønske og sterkeste drift. Men å leve kan være et vanskelig foretagende. Mange har ønsker om å gjøre ting om igjen, de føler de har mye ugjort. I møte med døden kjenner vi på sorgen, men ofte er det takknemligheten som fyller oss, og ved den kan vi tenke at livet og døden er flettet i hverandre.

Det avgjørende, den største utfordringen for kirken, er nettopp å gi oss håp og hjelpe oss til å leve med hele alfabetet. Altfor ofte stanser vi opp slik at vi mister viktige sider av livet. Det vonde og vanskelige, døden, skyver vi bort. Men det er livets grensesituasjoner som får oss til å ta i bruk hele alfabetet. Det kan være ulykker og død. Eller gleden ved en fødsel. Angst i kriser, der vi opplever at livet har gått fra oss.

Allehelgensdag er ingen verdensflukt, men en flukt inn i virkeligheten slik den nå en gang er, med alle sine spenninger og motsetninger.

La oss stoppe opp ved de 2 søndagene, den siste i oktober og den første i november. Forsoning, savn, liv og håp er med på å gi oss en ny dimensjon i livet.