KRISTIANSAND: Norge hadde vunnet 36 av de siste 39 EM-kampene før søndagens finaletap. Håndballjentene våre hadde vunnet fire EM på rad og var i sin sjette strake EM-finale.
Dette er utvilsomt et svakhetstegn for kvinnehåndballen. Det er utvilsomt usunt at et lag er så suverene som det Norge har vært. Og det er utvilsomt ødeleggende for interessen.
At omtrent all reklame i finalearenaen var betalt av norske bedrifter forteller dessuten det meste om hvem som bryr seg mest om å se damer kaster ball.Årets europamesterskap skulle egentlig vært arrangert i Nederland, men hollenderne sa fra seg mesterskapet. Serbia tok over, men her har de fleste kampene foregått foran mer eller mindre glisne tribuner. Selv ikke søndagens finale var i nærheten av å være utsolgt.
Forhåpentligvis kan Montenegros detronisering av Norge fra tronen bidra til å snu dette. For enhver idrett trenger uforutsigbarhet. Jo flere nasjoner som kan vinne, jo bedre er det.
Derfor er det, selv for oss som er norske, lov til å være en smule glade etter søndagens tap. I hvert fall hvis vi ser litt forbi vår egen nese.
Selvsagt var det bittert å tape etter fire ekstraomganger. Selvsagt var det irriterende at ikke Heidi Løke fikk straffe i angrepet før hun selv laget straffe i den andre enden og pådro seg en skjebnesvanger, og noe billig utvisning.
Men til sjuende og sist vant Montenegro fortjent. Katrine Lunde Haraldsen virket en smule sliten etter et fantastisk, men langt mesterskap uten særlig avlasting. Og Linn Jørum Sulland kom aldri inn i kampen. Det var bare to av årsakene til at vi denne gang måtte nøye oss med sølv.
Men som vi sørlendinger gjerne sier: Det var egentlig greit nok akkurat denne gangen.