– Hva er faren for SV?

– Hertuginnens omfavnelse,

at man blir så betatt av å få departementer og makt at man går med på for mange kompromisser og dermed mister de virkelige målene. SV må ikke miste sjelen si.

Tidligere SV-leder Berit Ås

til Aftenposten

under SVs landsmøte i 2005

Det gikk troll i ord for Berit Ås’ skrekkscenario. Etter seks år i regjeringsposisjon som Arbeiderpartiets radikale puddel, er SV i ferd med å bli desimert som parti. Det har dermed gått helt som Arbeiderparti-strategene trolig har håpet på – og kalkulert med: At SVs regjeringsprosjekt vil eliminere partiet som en ubehagelig utfordrer til Arbeiderpartiets venstreside. Ved stortingsvalget i 2001 fikk SV en oppslutning på 12,5 prosent. Så sent som i 2004 oppnådde SV 18 prosent på meningsmålingene mens Arbeiderpartiet fikk en oppslutning på 19,5 prosent på TNS Gallups partibarometer i mars 2002. Dette var bakteppet for den rød-grønne regjeringsdannelsen i 2005. Arbeiderpartiet gjorde i 2001 sitt dårligste stortingsvalg siden 1921. SV gjorde sitt beste valg noensinne og var blitt en ubehagelig utfordrer til Arbeiderpartiet.

Det som senere skjedde er som hentet ut fra en lærebok i politisk kooptering, en herskerteknikk hvor Makten – det dominerende parti – nøytraliserer og uskadeliggjør en ubehagelig opposisjon og konkurrent ved å invitere den inn i varmen og gjøre den ansvarlig for maktutøvelsen. Den statsvitenskapelige litteratur er rik på beskrivelser av hvordan de mest radikale opposisjonsgrupper er blitt føyelige pusekatter etter å ha blitt invitert til å sitte rundt maktens bord og blitt ansvarliggjort. Eller blitt «så betatt av å få departementer og makt at man går med på for mange kompromisser og dermed mister de virkelige målene», for å bruke Berit Ås’ ord. Dette er en klassisk herskerteknikk, like gammel som politikken selv.

Historien om De Grønne i Tyskland er et annet paradeeksempel på politisk kooptering. En radikal protestgruppe som ble transformert fra aggressive gatedemonstranter til ansvarlig regjeringsparti med partiets leder, Joschka Fischer, som visekansler og utenriksminister i Gerhard Schröders sosialdemokratiske regjering fra 1998 til 2005. Jeg har Jens Stoltenberg, Martin Kolberg og Raymond Johansen mistenkt for å ha lagt opp til et snedig, kynisk og beregnende maktspill med SV-velgere som innsats. SV har blitt tvunget til å godta så mange kompromisser og lidd så mange nederlag og ydmykelser i løpet av seks år i regjeringsposisjon, at velgerne ikke ser forskjell på Arbeiderpartiet og SV. Ved årets kommunevalg var det bare 4,1 prosent som gjorde det. De andre velgerprosentene partiet hadde til låns har funnet veien tilbake til Arbeiderpartiet. SV er mer enn halvert siden det gikk inn i regjeringen. Og to meningsmålinger opptatt etter valget gir SV henholdsvis 3,0 og 3,3 prosents oppslutning – klart under sperregrensen ved stortingsvalg.

De nederlagene og kompromissene SV har måttet svelge, rammer midt i partiets sjelsliv – som antikrigsparti, som anti-oljeutvinningsparti, som natur— og miljøvernparti. Med SVs bifall har Norge deltatt i de største krigsoperasjonene siden annen verdenskrig, i Libya og Afghanistan. En regjering med SV som medlem har utdelt de første krigskorsene for tapperhet i strid siden annen verdenskrig.

Når det gjelder Norges krigsdeltakelse, har SV som regjeringsparti blitt regelrett ydmyket av Arbeiderpartiet og brakt til en talende taushet på et politikkområde som har vært partiets varemerke siden SF ble dannet i 1961. Partifaderen, Finn Gustavsen, roterer trolig i sin grav når partiet, med røtter i SF, leder et krigførende land. Det var misnøye med Norges vestorienterte utenrikspolitikk og norsk medlemskap i Nato som SF ble tuftet på.

Med SVs bifall har regjeringen overkjørt natur- og miljøvernerne på Vestlandet og har åpnet for gigantiske kraftlinjetraseer i vestlandsnaturen. Partiet har fått stoppet oljeleting i Lofoten-Vesterålen midlertidig, men har samtidig godtatt leteboring i det sårbare Barentshavet.

Og en regjering med SV har valgt å gå til innkjøp av amerikanske jagerfly som representerer den største militære investering i Norge noensinne. Da regjeringen traff beslutningen i 2008, skjedde det til høylytte protester fra gamle SV-veteraner som oppfordret partiet til å gå ut av regjeringen på denne saken.

Jeg vet ikke hvor lengre inn i SV-sjelen det er mulig å trenge uten at man støter på noen prinsipielle absolutter, en politisk kjerne. Som utløser noen skrik om at nok er nok. Eller er det med SV som med Peer Gynt og løken han skreller av lag for lag uten å finne noen kjerne? For det vi hittil har opplevd av SV i regjeringsposisjon er en eksersis i politisk opportunisme. Et parti hvor politisk ideologi er satt på indeks og opportunisme er gjort en dyd. Og gjort seg selv overflødig som politisk parti.

Mye tyder på at SV har mistet den sjelen partiveteranen Berit Ås ville verne om. Arbeiderpartiet ga SV dødskysset i 2005 da partiet inviterte SV inn i regjeringsvarmen. Dødskampen har tatt seks år.