Det er ikke hyggelig å følge internasjonal sikkerhetspolitikk for tiden. Mens den amerikanske forsvarsminister Gates gjester Kina, tester landet sine nye stealth kampfly J-20 for første gang. Amerikanerne var ikke informert, og Kinas president Hu spilte overrasket. Heller ikke han visste om dette, sa han. Militære tester av dette slaget under et slikt besøk betyr bare en ting: «force posture» for å avskrekke USA. Og Kina ruster opp i et vanvittig tempo, med en økning i forsvarsbudsjettet hvert år på mer enn 20 %.

Gates har også en annen bekymring i Asia: Nord-Korea kan nå USA med interkontinentale raketter om få år, opplyste han under besøket. Og de kan utstyres med hjemmelagede atomstridshoder fra samme tid. Denne opplysningen ble gitt «etter en ny etterretningsvurdering», la han til, og sa at Nord-Korea er i ferd med å bli «en direkte trussel mot USA».

I Europa har vi også trusler fra farlige diktaturer. Nato har besluttet å utplassere et rakettskjold som skal avverge innkommende mellomdistanseraketter med atomstridshoder fra land som Iran og eventuelt Syria. At dette gjøres betyr dessverre at forhandlinger ikke lykkes og at trusselen er så reell at den må avverges med avskjæring i luften – vi får inderlig håper amerikansk teknologi holder.

Og i Europa har vi potensielle trusler i form av interessekonflikter med land som Russland, som utvikler seg stadig mer i diktatorisk retning.

Vi er altså tilbake i typisk stormaktspolitikk i verden nå – maktbalansering, flere stormakter som rivaliserer hverandre, og et USA som mister sin dominante stilling økonomisk. Europa må derfor spille en langt viktigere rolle som global sikkerhetspolitisk aktør i fremtiden, og må også ta vare på sin egen sikkerhet på en ny måte.

Dette er vi særdeles dårlig forberedt på:

Mens militærmakt brukes stadig oftere, også av småstater som Norge, er det samtidig svært liten opptatthet av strategisk tenkning hos politikerne. Hvis vi ser på bruken av tvangsdiplomati, som er den typiske form for press stater legger på hverandre, er denne nå tilbake også i det europeiske rom. Georgia ble satt under press av Russland i lang tid forut for det strategiske overfallet i august 2008, og vestlige stater ble advart om at Nato-utvidelse og Kosovo-anerkjennelse ville føre til militære reaksjoner. Når russerne spiller sjakk og Europa vil spille bridge, må Europa kunne tvinge gjennom at spillet skal være bridge – ellers blir det sjakk, muligens sjakk matt. Det generelle strategiske poeng er at Europa også må regne med å måtte kunne legge press på stater utenfor sitt geografiske område, f eks i håndteringen av Iran og andre «rogue» stater. Norske statsledere må altså også kunne bruke militærmakt i tvangsdiplomati.

Men tvangsdiplomati er en særdeles krevende kunst. Tvangsdiplomati handler om å tvinge en motstander til å endre standpunkt, og da må trusselen om militærmakt eller økonomiske sanksjoner være troverdig og alvorlig. Dette impliserer ikke bare militær evne hos den som truer, men også vilje til å bruke militærmakt dersom det blir nødvendig. Med andre ord må den som truer også selv risikere mye.

Mens diktatoren kan dominere sitt folk og være enhetlig aktør, kan ikke demokratier opptre slik. Derfor må disse true med massiv og rask militærmakt dersom de skal være troverdige. Dernest må fristen være klar. Mangel på tidsfrist inviterer mot-trusler. Dette er uhyre vanskelig å beslutte av mange stater, som i Nato.

Det siste strategiske kravet er insentiver eller i alle fall sikkerhet for at det ikke fremsettes flere og nye krav. Dette er spesielt vanskelig for liberale demokratier å innfri fordi man stadig oftere krever regimeendring eller at den som trues, skal overgi seg til internasjonale straffedomstoler. Med andre ord kan det gode bli sin egen fiende. En diktator som er ettersøkt for krigsforbrytelser har ingen insentiv til å gi etter for press.

Disse tre strategiske krav er minimumskrav – uten at de oppfylles, kan ikke tvangsdiplomati lykkes.

Truslene mot Irak 1990–91 var mislykkede fordi de endte med krig. Trusselen var reell nok; men Saddam Hussein trodde ikke på den. Truslene mht. Bosnia-krigen var vage militært sett og serberne tok dem ikke alvorlig. De resulterte i tilpasning fra vår side fremfor serbernes, mens de fikk tid til å sette i verk mottrekk i form av å ta FN-gisler. Med insentiver og sterkere militære trusler kom endelig et resultat som førte til en forhandlet løsning hvor serberne fikk en egen «stat», Srpska, i Dayton-avtalen. I andre cases, som den mot Haiti i 1994, kombinerte amerikanerne insentiv («golden exile» for militærregjeringen) med kanonbåtdiplomati i form av effektiv militær trussel, og dette ga ønsket resultat. I Kosovo-caset var det liten suksess før den militære trussel ble reell i form av landstyrker, som i kombinasjon med mangel på russisk støtte til serberne, resulterte i at Milosevic trakk seg.

Vestens insistens på å utvikle demokrati og innføring av rettsstatens prinsipper er altså et klart problem mht. de strategiske krav tvangsdiplomati innebærer. Vi ser at f eks forhandlinger om Darfur er meget vanskelig etter at Sudans president Omar Al-Bashir ble ettersøkt for krigsforbrytelser av Den Internasjonale Straffedomstolen. Det er også blitt umulig å akseptere ikke-demokratiske styreformer i land hvor vestlige land har militære styrker – vi driver regimeendring mot menneskerettigheter og demokrati der vi har innflytelse. Dette er verdimessig riktig, men vanskeliggjør troverdig tvangsdiplomati mot «verstinger».

De strategiske krav til den som vil utøve tvangsmakt er altså meget store: Man må være villig til å risikere å bruke militærmakt dersom presset ikke lykkes – er man ikke det, vil det bestemt ikke lykkes. Man må altså inngi nok frykt til å skremme en motstander til å gi etter. Dette er i seg selv meget problematisk i det postmoderne Europa: kan vi i det hele tatt true noen? Hvis ikke, satser vi alt på at de andre er like snille som oss.