Urolighetene i Tunisia startet for en måned siden da en 26 år gammel arbeidsløs mann forsøkte å selge grønnsaker i landsbyen hvor han bodde. Det hadde han ikke tillatelse til, og politiet beslagla varene hans. Den fortvilte mannen satte fyr på seg selv, og selvmordet utløste voldsomme reaksjoner som spredte seg til hele landet. Regimet svarte med vold mot demonstrantene, men oppstanden fortsatte og førte til presidentens fall.
Opprøret i Tunisia er de første virkelig kraftfulle protestene mot et regime i regionen. Det knyttes nå stor spenning til om det vil spre seg til land som Egypt, Libya, Marokko, Jordan og Syria. Frustrerte innbyggere håper åpenbart på en dominoeffekt. Analytikere peker på muligheten for at arabiske diktaturer kan bli veltet av folkelige protester inspirert av den tunisiske.
Hvilke ringvirkninger urolighetene i Tunisia får, avhenger først og fremst av hvordan landet selv håndterer situasjonen. Ben Ali, Tunisias sterke mann, er borte, men Mohammed Ghannouchi er fortsatt statsminister. Hovedtyngden av ministre i hans overgangsregjering representerer også det gamle systemet. Det vil være naivt å tro at det falne diktaturets voktere over natten er blitt forkjempere for demokrati og menneskerettigheter.
Korrupsjon, fattigdom, arbeidsløshet og undertrykkelse er en fellesnevner i mange av landene i Nord-Afrika og Midtøsten som styres av diktatoriske og autoritære regimer. Tunisierne har de siste ukene vist at de ikke bare ønsker et maktskifte. De vil ha gjennomgripende samfunnsendringer i form av demokrati, personlig frihet og respekt for menneskerettigheter.
Begeistringen i Tunisia over diktator Ben Alis fall er ikke vanskelig å skjønne. Men det som har skjedd, er ingen garanti for at landet automatisk beveger seg i retning av et demokrati i vestlig forstand. Potensialet er der, men situasjonen er uavklart. Tunisia ligger på terskelen til Europa. EU og det internasjonale samfunn må gjøre alt for å påvirke utviklingen i Tunisia i en riktig retning.