Vi gleder oss over de få menneskene som blir reddet ut i live fra ruinhaugen som inntil sist tirsdag morgen var en stolthet for en selvbevisst by. En by som på mange måter er verdens hovedstad, og som utstråler en imponerende vitalitet, nå manifestert som solidaritet og innsatsvilje. Men gleden over de få blir allikevel fattig mot sorgen over de mange tusen som mistet livet på så traumatisk vis, deres pårørendes fortvilelse, vissheten over de forferdelige scenene som utspilte seg i både New York og Washington, samt gremmelsen over den ondskapen som kan få organiserte grupper av mennesker til å planlegge og gjennomføre en slik udåd. Nå håper vi at de skyldige blir identifisert, men at den straffen de skal ha, ikke samtidig vil ramme uskyldige mennesker og gi ny næring til det bunnløse hatet mot USA som er så vanskelig å fatte for oss her i Vesten. Den ulykksalige spiralen må ikke få ny næring.Vi håper også at frykten for nye terrorhandlinger viser seg ikke å være berettiget, at skjerpet beredskap og jakten på ugjerningsmennene kan holde ondskapen i sjakk.Det ligger heldigvis i den menneskelige natur at livet vender tilbake til normalen når tragedier har rammet. Sårene og fortvilelsen er der og vil aldri leges helt hos mange, men samfunnet som sådan finner langsomt tilbake til sin ordinære rytme. Nå skal de tunge jobbene gjøres; det skal ryddes, identifiseres og begraves, deretter kan blikket igjen vendes fremover. Her hjemme ser vi at den politiske situasjonen etter stortingsvalget på nytt begynner å finne sin plass i mediebildet og rundt lunsjbordene, selv om tonen i diskusjonene er preget av en ny erkjennelse: En litt kinkig, parlamentarisk situasjon i et velfungerende demokrati, i et stabilt og rikt land hvor de fleste har det godt, er et lite problem i forhold til omfanget av den bunnløse sorgen noen ekstremisters galskap har forårsaket i en annen nasjon som står oss nære.Midt oppi fortvilelsen og medfølelsen er det også lov å innse at denne erkjennelsen kan være verdifull, og håpe på at den ikke går i glemmeboken med en gang.Det faktum at samfunnet langsomt vender tilbake til normalen, er samtidig vårt beste forsvar mot terroristene. De må ikke få lov til å vinne, frykten de bærer med seg må ikke få lamme vår sivilisasjon. Selv om vi ikke skal glemme det forferdelige, og selv om vi åpenbart må beskytte oss bedre mot ondskapen, skal vi ikke la oss knekke.