Helt fra stiftelsen av har Arbeiderpartiet hatt problemer med venstrefløyen. I mellomkrigstiden gjorde kommunistene livet surt for partiledelsen, etter krigen var det Orienterings-kretsen, det senere SF og SV, som satte grå hår i hodet på Einar Gerhardsen og Trygve Bratteli. I dag er det lite kraft igjen i Arbeiderpartiets venstrefløy. Bortsett fra radaren i Vardø, er det ikke noe vits i å bråke om NATO lenger, EU-motstanden er gjort stueren, og den ungdommelige AUF-protesten mot gasskraft er ikke mer enn kledelig for et parti med opprørske aner.Likevel ytes det en stille motstand mot Arbeiderpartiets modernisering på grasrota, fra eldre partimedlemmer som hevder at de ikke kjenner seg igjen i partiet, og fra folk i fagbevegelsen. Noen ganger kommer motstanden til overflaten, som ved møtet i Kristiansand Arbeiderpartis representantskap torsdag i forrige uke. Da tok talsmenn for venstrefløyen kraftig til motmæle mot partisekretær Solveig Torsviks budskap om modernisering og omstilling.Så må vi spørre oss hva dette betyr, og hvor sterkt det står. For det er opplagt at partiet nasjonalt ikke har noe «annet sentrum» i dag. I Kristiansand derimot har partiet lenge vært ridd av en opprivende ideologisk strid med overtoner av familiebånd og vennskap. Tilsvarende finnes i andre lokalpartier også, men ikke så klart og ødeleggende artikulert som i Kristiansand.Vi skal likevel ikke utelukke at Jens Stoltenbergs rolle som ny toppfigur i partiet kan endre på dette. Rett nok kontrollerer Thorbjørn Jagland med sine gode fagforeningsforbindelser partiet, men ingen skal være i tvil om at Stoltenbergs kursvalg følges med argusøyne i fagbevegelsen, og ikke minst i Kommuneforbundet. Velger Stoltenberg i større grad enn Jagland og Brundtland privatiserings— og fristillingsløsninger, vil han kunne få så hatten passer fra sin egen venstreside.I så måte er hans nåværende popularitet også bare et midlertidig vern mot angrep innenfra. Få anfekter Jens Stoltenbergs posisjon som Arbeiderpartiets nye wonderboy i dag, som få i det britiske søsterpartiet hadde kritiske innvendinger da Tony Blair ledet Labour til tidenes valgseier i 1997. Men tidene skifter, og nå, ved Labours hundreårsfeiring, utfordres Blair fra venstre gjennom den populære London-politikeren Ken Livingstone og partiets tidligere nestleder Roy Hattersley.Det er for mye å gjøre Tor Hultmann og Trond Blattmann til figurer med slikt potensial, men etter hvert som hverdagen innhenter Stoltenberg, vil han oppdage at det med en naturlovs sikkerhet vokser frem alternativer til hans eget syn på partiets og landets utvikling. Makter Stoltenberg å kontrollere og forholde seg til disse kreftene, vil han kunne få et langt liv som partiets ubestridte leder; makter han det ikke, må han enten nedkjempe dem eller la seg nedkjempe.