«Det er Oslo som ligger avsides», lød tittelen på en spennende debattbok. Mange år er gått siden den kom ut. Holdningene bak en slik tittel er ikke nettopp i tråd med tidsånden anno 2000. Bor man et stykke unna nærmeste storby, er det all grunn til å være skeptisk når noen varsler «modernisering», «effektivisering» eller «oppdatering». Svært ofte innebærer det nye omdreininger på sentraliseringsskruen.Post, televerk, skoleverk, tippekommisjonærer, ligningskontor, sykehus, bensinpumper, jernbanestasjon, bussforbindelse. Utkant-Norge er på defensiven. Snart har man ikke andre fordeler igjen enn dem som både marked og statsmakt mangler fantasi til å ta fra folk. Slik som renere luft, mindre støy og bedre plass.Satt på spissen? Ja vel, av og til trengs det. Men enkelte lovfordeler har faktisk utkantene fortsatt. Et eksempel er valgordningen, som sikrer fylker langt fra Oslo en klar overrepresentasjon i vårt storting. Ingen tvil om at dette bryter med tidsånden. Så har vi da også for lengst et statlig valglovutvalg i gang med nybrottsarbeid.Intet rent Oslo-utvalg, riktignok. Distriktene er blant annet representert med Kristiansands Egil Bjørgum, som for lengst har gjort seg bemerket med både vilje og evne til nytenkning når det gjelder valgregler. Ikke alle velgere lot seg begeistre over hans lokale reformiver ved forrige valg. Nå har han og 15 andre med Sigbjørn Johnsen i spissen sjansen på ny. Ingen bør la seg forundre om utvalgsflertallet vil rokke ved gamle og hevdvunne prinsipper.Ønsket om en valgordning som gir bedre representasjon for utkantene har dype røtter i Norge. Men det har alltid vært dem som har funnet dette galt. Allerede i 1917 slo den daværende valgordningskommisjon følgende fast: «Omend kommisjonen nærer den oppfatning at det vilde være ønskelig om Kristiania kunde tildeles flere representanter, mener man at denne bys egenskab av rikets hovedstad aapner den adgang til innflytelse i det politiske og parlamentariske liv som der i denne forbindelse ikke kan sees bort fra. Som sæte for de betydeligste presseorganer, for de politiske og faglige landsorganisationer og for de viktigste finansielle og administrative institutioner indtar hovedstaden en særstilling som bevirker at den ikke i samme grad som andre valgkredse har krav paa en representation der staar i forhold til antallet indbyggere eller stemmeberettigede.» Hittil har det stort sett vært alminnelig enighet om en slik tankegang. Hovedmønstret for dagens geografiske fordeling av stortingsmandatene ble fastlagt sammen med opphevingen av den såkalte bondeparagrafen i 1952. Valgordningskommisjonen av 1948 sørget da for at det ble slutt på egne kvoter for by og land. Et viktig poeng i nyordningen var at «folketallet legges til grunn, dog slik at Oslo og Akershus ikke får full representasjon etter folketallet, og at de distrikter som ligger lenger vekk fra Oslo, får flere representanter enn de skulle ha etter folketallet.»Etter dette har Oslo og Akershus — i tråd med sentraliseringen i landet vårt - fått stadig flere representanter. En ordning med utjevningsmandater er også innført. Denne sikrer bedre samsvar mellom partienes representasjon på Stortinget og deres oppslutning hos folket i valg. Men Utkant-Norges overrepresentasjon har fått fortsette.Slik bør det fortsatt være. Forslag om det motsatte fra valgordningsutvalget bør slås tilbake. Mer enn noen gang trenger utkantene solide representanter som kan utgjøre en demokratisk motvekt til alle de sentraliseringskreftene som ellers er løs i hovedstaden.Senterpartiet vil fortsatt være en sikker siste skanse i forsvaret av Distrikts-Norges solide stortingsrepresentasjon. Vi har følgende bærebjelker for vårt syn på stortingsvalgordningen:1) Partienes stemmetall bør gjenspeiles best mulig i den totale fordelingen av stortingsrepresentanter. Både ut fra allmenndemokratiske hensyn og for å motvirke argumentasjon om bortkastede stemmer.2) Det bør fortsatt eksistere en sperre på tre-fire prosent som hindrer minipartier i å nyte godt av en slik ordning. Dermed unngår vi italienske tilstander i form av nye partidannelser basert på enkeltpersoner og enkeltsaker.3) Distrikts-Norge må fortsatt sikres et overtall på Løvebakken. Dermed motvirkes de fordelene sentrale strøk har i form av kort avstand til maktsentra, klar overrepresentasjon blant departementsansatte, økonomiske beslutningstagere, mediefolk, utredere osv.